Billedbrev fra bobilferd

Vi har vært på bobilferie! Ryktet sier at våre to iherdige følgere av denne bloggen fryktet at denne bloggposten aldri skulle komme. Og minst én hadde rett i at redaktør Ragnhild har nølt litt med å trykke på knappen. Denne teksten inneholder nemlig brutalt mange spennende opplevelser, og møter med langt flere mennesker enn hva smittevernsreglene tillater på den nordlige halvkule. Som Aftenposten skriver på kommentarplass: Det er lov å være misunnelig. Men det er også lov å dele, så de som synes det er mer spennende enn misnøyeskapende å følge oss gjennom fjorten dager i frihet i fantastisk landskap er hjertelig velkommen til å scrolle videre! Teksten under er forøvrig primært skrevet av Lars og bildene hovedsaklig tatt av Ragnhild. I den grad vi er individer her nede.  

Dag 1

Vi våknet tidligere enn vanlig for å sikre at vi rakk frem i tide. Billettene var booket til morgenfergen over Cook Straight, stredet mellom Nordøya og Sørøya, og vi måtte være der kl 0815. Avgangen var smooth og pulsen relativt lav helt til vi plutselig husket at vi ikke hadde riktig ID og var redd for at vi måtte snu - men drosjesjåføren beroliget oss: han hadde jobba på fergen i 9 år, og dette kom til å gå helt fint.

Pulsen var riktignok ikke helt i hvilemodus. Cook Straight er en vindtunnel, som blant annet sørger for at lufta i Wellington som regel haster avgårde. Denne morgenen var det også ekstremværvarsel på værappen, og halve natta hadde det ult rundt husveggene og vært storm i kastene. Men heldigvis var vinden i riktig retning så bølgene hadde ikke rukket å gjøre seg store. Vi merket de absolutt, og det blåste friskt, men det er en stor ferge.

Reisen er forøvrig ordentlig vakker. Ut av Wellington havn, langs bratte åser på Nordøya, og ganske raskt ser man åsene på Sørøya. I det du tror båten kjører på land, åpner det seg et lite sund. Resten av reisen går gjennom smale fjorder preget av tett grønn skog eller sauespiste enger. Innerst i en av fjordene ligger Picton, en liten by som domineres av fergekaiene til de to fergeselskapene som krysser sundet. Vel ute av terminalbygningen stod vi der, da. Lurte på om en bobil var å finne. Etter noen minutter dukket Mike opp med hjemmet vårt de neste to ukene. En dobbeltseng bak, en liten sofa som Marion og Petra satt i når vi kjørte (men med veldig rett rygg! Laget av folk med god holdning!) og et bord som ble en salong når forsetene ble snurret rundt. Mike viste oss hvordan seter ble til senger, hvordan batterier skulle slås av og på, hvordan doer virket og skulle tømmes og alt annet. Også hilste han kjekt og stakk. Vi var alene med en bobil.

Plan A hadde vært å kjøre over til Vestkysten av Sørøya på dag en. Den planen gikk i vasken på grunn av værmeldingen. Ekstreme mengder vind og regn, fare for skred og generelt kaos. Visstnok ganske vanlig vestkystvær i New Zealand. Dette er åpenbart et land der naturen ikke helt har satt seg. Landskapet er stadig i forandring.

Det merket vi da vi kjørte nedover Østkysten i stedet. Rett nord for den lille byen Kaikoura var det et heftig jordskjelv for noen år siden. Heldigvis ble ikke mange mennesker direkte rammet, men hele bilveien måtte bygges og sikres på ny. Ikke minst dukket det opp masse ny kyst, ettersom hele området løftet seg noen meter. Det var rart å kjøre sakte langs veiarbeidene og se på helt lys og blankskurt stein i vannkanten - vegetasjonen hadde ikke rukket å kolonisere den nye kyststripa enda. Vi så noen seler også - og ble ganske oppglødd. Men så så vi noen fler, og snart var vi ganske sel-blaserte.

Kaikoura ligger utrolig flott til mellom hav og fjell. På grunn av en dyp renne i havet rett utenfor stiger det masse næring opp akkurat her, så havet er fullt av sel, delfiner, spekkhogger og - ikke minst - hval. Men de kunne vi ikke se fra parkeringsplassen. Såkalt "freedom camping" er en livsstil her i New Zealand, men mange lokale områder, særlig der det er mye turisme, har strammet kraftig inn. Så vi fikk stå på en offentlig parkeringsplass i sentrum, tett tett inntil en fire-fem andre bobiler. Vår første natt i bobil. Vi fikset og ordnet. I løpet av natta ulte det i veggene. Bilen ristet (eller var det bare etterdønningene av fergeturen som spilte oss et puss?). Uansett. Vi var fremme. I en bobil, på et vakkert sted vi ikke hadde planlagt å være. Dette lovet godt.

Dag 2

Dagens absurde glede var en llamatur. Jepp. Vi stod tidlig opp (igjen) for å møte Kevin og fire av hans llamaer. Kevin er en mann som brenner for llamaer, og opplegget viste seg egentlig å være en 3 timers introduksjon til kamelens slektning fra Andesfjellene: Deres sterke sider, intelligens, kroppspråk, sterke personligheter og lynne. De spytter bare på hverandre, forøvrig. Ikke på mennesker.

Attraksjonen var altså å gå å leie på hver vår llama, helt til vi kom til en strand der vi kunne se på seler (gjesp) og så tilbake igjen. Hyppige pauser for å la llamaene gresse litt (de må spise hyppig, men lite av gangen, lærte vi), og for at Kevin skulle kunne gi oss informasjon om llamaer. Og litt om Kaikouraområdet vi var i, særlig jordskjelv og hvalfangst. Llamaene bar lønsjen vår, som ble inntatt på plenen foran Fyffe House. Dette var et gammelt staselig hvalfangerhus omgjort til museum, som brukte rygghvirvler fra hval som fundament!

Å leie en llama og høre på en entusiast var underlig tilfredstillende. Vi var alle enige om at dette faktisk hadde vært en finfin opplevelse. Men, ojoj, tiden flyr når man har det gøy med llamaer! Vi skulle jo komme oss til Christchurch! En kjøreøkt senere var vi nede i Sørøyas største by, der vi ble godt mottatt av Lars sine slektninger Alistair og Vanda (Alistair er fetteren til Lars sin mor). Vi ble tatt godt vare på og slappet av mens vi nøt en strålende utsikt over Christchurch med snødekte fjell (!) i bakgrunnen. 

Dag 3

Vi voksne sov lenge i en god seng. Da vi våkna hadde barna vært oppe og fått frokost av Vanda, og var i toppslag. Etterhvert dukket Lars sin tremenning Hannah og sønnen Finley opp, en hyggelig og avslappa morgen! Vi dro derfra takknemlige og uthvilte. 

Christchurch var rammet av en serie heftige jordskjelv i 2011, og byen bygges fortsatt opp. Byens gamle viktorianske bygg fikk seg en grundig støyt, mange falt ned, og byens fundament ble samtidig mye mer ustabilt. Vi opplevde at det igjen er god stemning i byen, og mye grønn boltreplass. Men også uvanlig mange tomme tomter, halvtomme midlertidige parkeringsplasser, byggeplasser og halvrevne hus. Det virker som en topp by å bo i, men uten de store turisthøydene. Vi tuslet rundt i sentrum, spilte en runde gatesjakk, klipte hår og skjegg til en av oss som trengte det, og spiste mat og is, før vi satte oss i bilen igjen. 

Vi fulgte kysten videre sørover, denne gangen til Oamaru, som tilfeldig nok prøver å fronte seg som Steampunkbyen på den sørlige halvkule. Vi var mer opptatt av at vi kunne se pingviner der! Vi unngikk det dyre pingvinsenteret, og tuslet rundt nede på kaia. Der var det noen andre som vinket til oss og pekte under et hus. "There are penguins there!" Og jammen. Under en gammel hytte på kaia hadde det krøpet to små pingviner. Dvergpingviner er jo egentlig ikke så spektakulære å se på, og disse to ville vel egentlig helst ikke plages av oss, så vi kjørte videre til en strand som er hjem til en bitteliten, og stadig minkende koloni guløyepingviner. Som dessverre er en bitteliten og minkende pingvinpopulasjon generelt. Vi får ikke gå ned på stranda, men på en sti med noen utsiktspunkter. Tipset er å bruke kikkert! Men bare noen meter nedenfor stien vår, på en avstengt sidesti, så vi en guløyepingvin stå. Den prøvde å gjemme hodet sitt under vingen (luffen?), og var nok litt sjenert med alle disse ivrige menneskene der. En tilstedeværende ranger kom og ba oss trekke oss unna litt så pingvinen turte å fullføre reisen sin. Den kan ikke ha vært mer enn 10 meter unna. Et sjeldent syn! Barna ble triste da de rangeren fortalte at de fikk se godt etter, for denne pingvinarten var nok utdødd når de ble voksne. Vi tuslet tilbake til bilen med en blanding av ettertanke og oppglødd iver.

Den kvelden fikk vi vår første smak av bobilsidyll. På bobilappen fant vi anbefalt en billig og enkel plass, som egentlig var en veistump der bonden lot bobiler stå for noen dollar. Der stod vi, noen meter fra fossilstranda. Vind og sol, dramatisk klippekyst og bølgedrønn, grønne åser bak oss og solnedgang, og ingen andre folk enn bonden på gården som kom ned og ønsket oss velkommen. 

Dag 4

Morgen etter etterlignet virkeligheten Nintendolivet. Vi levde ut Animal Crossing-drømmen og gravde etter fossiler på stranda rett ved bobilen. Og jammen var det funn! Vi fant både forsteinede skjell og leddyr, og ikke minst en rekke fargerike og flotte steiner. Etter en god skattejakt tuslet vi opp til gården. Den ene bonden hadde sagt vi kunne gå opp og hilse på noen av dyrene kvelden i forveien. Labradoren Ralph eeeeelsket å bli klappet og kost av barna og fulgte oss hengivent rundt på området. Terrieren vi ikke husker navnet på var mer skeptisk. Vi klappet den herlige grisen Hamley, lo av hønene og ble kjent med en obsternasig merinosau. Den andre bonden på gården kom og fortalte oss om dyrene og lot barna mate dem. Og så ville Ralph kose mer. Ajaj. For en idyll!

Vi dro videre til Dunedin. Noen timers kjøring, en pause på en helt tilfeldig, men likefullt episk sandstrand, så var vi i byen som hevder å være "Edinburgh of the South", stolte av sin skotske arv. Interessant å se en ganske annerledes håndtering av historien enn den vi har møtt i Wellington. Der fortelles Europeiske settleres historie sjelden uten å samtidig få frem fortrengningen og undertrykkelsen av Maori. I Dunedin var den skotske settlerfortellingen i mye større grad et heroisk epos om hardføre nybyggere som bryter (tilsynelatende) ny mark. Noen av disse var sauebaroner, og en av disse skotske sauebaronene hadde bygd seg et slott noen kilometer utenfor byen. Nå er det er New Zealands eneste slott, med tilhørende herskapshage, så vi tok en tur opp dit. Det var jo et flott bygg og anlegg, om enn noe absurd plassert i et New Zealandsk landskap.

Der spiste vi High Tea. Alltid gøy med et måltid i tre etasjer! Godt var det også, og vi kan slå fast at hverken barn anno 2021 eller den skotske overklassen anno 1910 liker skorper på sandwichene sine. Derfra kjørte vi ned til vår første campingplass, en heller hverdagslig affære sør i Dunedin. Barna rakk å bade i de enorme og iskalde bølgene på en enorme sandstranda St Kilda's beach, før vi alle prøvde å sove gjennom lydene fra festen fra naboene.

Dag 5

Dette skulle egentlig være en transportetappe, men dagen før fikk vi kontakt med Amy, tremenningen til Lars, så plutselig hadde vi en plan om å møte henne og hennes mann Brandon og barna Hannah, Oliver, William og Sarah i botanisk hage på formiddagen. Da vi lettere stressa og forsinka dukka opp, viste de oss en av Dunedins hemmeligheter: Duemating i parken. Dette var ikke sjenerte duer! Opp på hoder og hender flakset de. Hvinende barn, og humrende voksne gav dem mat. Gøy! Dessverre måtte vi sette oss i bilen rett etter lunsj og rase mot vest. Mot vest! Mot fjellene! Indrefileeten!

Men først: Flatt saueland i timesvis. Det morsomste som skjedde på veien var et strekk som het "the president road". Det finnes nemlig to småsteder som heter henholdsvis Gore og Clinton. Tar kort tid å kjøre mellom de. Fnis. Mot slutten av dagen, begynte fjellene å dukke opp. Lett snødryss på toppen av bratte fjellsider. Sola stakk gjennom skydekket som på forsiden av gamle Jehovas vitneblader. Dette lovet godt for dagen etter!

Vi overnattet på en plen bak låven til en bonde utenfor Te Anau. Helt nydelig utsikt, og bare sauer til nabo. Mens Lars tok en løpetur, tok jentene nesten knekken på Kraken-kulten som hadde etablert seg i Newerwinter. De som forstår, forstår. De som ikke forstår kan lære at jentene er i ferd med å bli skikkelig rollespillnerder. Dungeons and Dragons sin familieversjon er populær, med mamma som spilleder og fortellingsguru!

Dag 6

Dette var dagen vi skulle kjøre til Milford Sound. Som er en fjord. Skulle tro vi  Nordmenn egentlig var ganske godt vant med fjorder, men Milford Sound er fjord så god som noen, kanskje bedre. Den hadde hevdet seg godt i Norge også. Det føltes ihvertfall sånn, men vi kunne egentlig ikke se så mye. Skyene hang noen meter over hodene våre og regnet det meste av tiden.

Men før vi kom så langt, var en av verdens vakreste bilturer på agendaen. Det var også helt nydelig. Vi kjørte gjennom tretunneller av grønn temperert urskog, før vi rundet en sving og .... BAM en dal med vakre, dramatiske fjell åpnet seg. Vi stoppet flere ganger på tilrettelagte fotturer på veien. Dette høres litt tamt og turistete ut kanskje, men det er en forskjell mellom Norge og New Zealand dette her. Naturen er såpass mye mer sprø at det fremstår lurt å lage gode stier, og ikke oppfordre folk til å tusle fritt omkring. For det første er det jo ikke barskog som dreper all underskog her, så uten machete så er det vanskelig å komme seg frem. Og med machete blir man fort uglesett. For det andre er det som regel bratt overalt. Det er jo fjell i Norge, men puh - i New Zealand er det brattere! Godt med en sti som slynger seg nennsomt opp! Sist men ikke minst er det mer sårbart for ras og erosjon, noe som også gjør det lurt å samle fotturister på få stier, og bygge disse ordentlig opp.

Vi fikk med oss en underlig magisk tur gjennom gammelskog med mosegrodde trær, og uendelige nyanser av grønt. Det er så man merker fotosyntesen på høygir, og luften føles friskere. Her var det endelig tid for å fortelle barna om Treskjegg, en av Tolkiens kuleste figurer, et levende tre med god tid og mye visdom.

Etter å ha kjørt gjennom en tunnel var vi plutselig på vestkysten. (Forøvrig en big deal her i New Zealand. De er ikke så opptatt av tunneler. Foretrekker å legge veiene i tusen svinger opp og over åser.)  Her regnet det. Det gjør det visstnok alltid, så de vakre bildene dere kanskje har sett av Milford Sound, de er tatt i løpet av de tre dagene i det forrige århundret med blå himmel. Allikevel var det grundig wow-faktor når dalen åpnet seg under oss.

Vi kom frem til lodgen med plass til bobilen, og booket oss inn til et godt måltid på restauranten der. Vanligvis er Milford Sound helt overkjørt av cruise- og busturisme. Tipsene på nett handler om å enten stå opp i grålysningen før alle andre er der, eller å egentlig dra til nabofjorden i stedet. Men 2021 er annerledes. Det var noen andre der, det var ikke tomt. Men det var definitivt ikke fullt. Og ingen følelse av at det var trangt eller noe som la en demper på følelsen av å være på et mektig sted. Vi la oss til å sove, spente. For i morgen skulle vi padle kayak på fjorden!

Dag 7

Alarmklokken måtte for en gangs skyld til pers. Vi måtte opp før barna pleier å stå opp for å rekke kayakavtalen kl 0800. Ting tar litt lengre tid når en må pakke ned senger og kjøkken før avreise. Vi troppet opp i gråvær, lave skyer og regn. Regn. Der ble vi møtt av Olly, en mann med stort skjegg, store mengder klær og utstyr på overkroppen og shorts og crocs. Klar for kayak! Etter en kort gjennomgang av klær, regler og risikoer ("hvis det blir jordskjelv og tsunami mens vi er der ute, så ... er det ikke så mye vi kan gjøre med det..."), ble vi gitt varme klær, klær for å holde oss tørre (ish) og flyteutstyr. Så bar det utpå vannet. Et barn og en voksen i hver kayak. Vi startet i et rolig hjørne av fjorden. Målet var å krysse over fjorden til en episk foss på andre siden. Det var ikke mye vind og bølger, men det var definitivt vind og bølger. 2.5 km hver vei. Magisk vann under oss. Lett regn på oss, lave skyer over oss. Steile fjellsider på alle kanter forsvant opp i tåka, mens uendelig mange fosser strømmet ned sidene. Stille. Ingen andre turister, noe som er helt unikt på Milford Sound tror jeg. Magiske 2 timer på vannet.

Et vendepunkt å kunne gjøre noe slikt som familie. Dette var en aktivitet som var flott for voksne og barn, uten å være spesielt barnetilpasset. Det åpner jo for flere muligheter fremover! Olly var rolig, kunnskapsrik og trygg, og det var fint i en sånn setting. Barna fikk masse velfortjent skryt etterpå!

COVID er en katastrofe for turismen, også i New Zealand. Det er tydelig at de sliter med at de enorme mengdene med internasjonale turister som strømmer gjennom her er borte. Vi var de eneste som skulle padle kayak den morgenen. Vanligvis var det ca 100 i uka. For vår del, urettferdig nok, var det fantastisk. Hvis man leser tripadvisor eller google, så er den gjengse kommentaren at Milford Sound er fantastisk, magisk og vakker, men overkjørt av busslaster og cruiseship. Kom for all del tidlig om morgenen, skriver de, før hordene ankommer. Ingen horder for oss. Flere av stedene vi hadde blitt advart hadde blitt ødelagt og overkjørt av masseturisme var... perfekt når vi var der. Noen turister (stort sett kiwier, eller New Zealandbaserte utlendinger), mange tilbud. Og den magiske naturen i Milford Sound og for eksempel Queenstown kom til sin rett.

På veien hjem stoppet vi for å ta fotturen opp Key Summit. Den starter der en av de virkelig klassiske "Great Walks" of New Zealand slutter, Routeburn Track. Så der vi tuslet oppover med lett oppakning (stort sett kjeks) kom det slitne grupper med store sekker andre veien, lykkelige over å lukte enden på eventyret sitt. Flott og magisk natur her også - men toppen er kjent for sin helt utrolig, magiske utsikt. Vi så knapt henda foran oss i tåka. Allikevel - god stemning, det er noe eget bare å gå i den utrolige frodige urskogen der. 

Etter en krevende dag var det tilbake til bilen og slappe av. Vi kjørte nedover mot Sørkysten, og stoppet på et tilfeldig men nydelig lite stoppested der veien krysset elven Waiau. Der hadde åpenbart noen utvandrede briter savnet hengebroene sine, for free-campingplassen lå rett ved en 120 år gammel kopi av Clifton Suspension Bridge i Bristol. De hadde også kalt stedet for Clifden, sånn for å være på den sikre siden. Et tilfeldig sted, men med underlig god stemning. Slikt bobiler kan la oss gjøre!

Og mens vi snakker om tilfeldigheter, trenger vi et sted vi kan dele denne bloggposten i to. Ellers blir den altfor lang, og dere lesere får vondt i scrolle-armen deres. Så vi tar en pause her, og kommer tilbake med del 2 av Sørøyabobilferien vår om ikke lenge.