Billedbrev fra bobilferd kapittel 2

06.05.2021

Vi er tilbake! Del to av ferien vi var på i ... ahem... januar skal fortelles om! Beklager pausen. Vel - teksten ble skrevet ikke så lenge etter selve turen, så minnene var fortsatt relativt ferske. Vi forlot fortellingen dagen etter at vi hadde padlet kayak på Milford Sound, og overnattet ved en snasen bru ved småstedet Clifden...



Dag 8

Den første dagen som kanskje bar preg av litt transportetappe? Vi satte kursen sørover for å komme til Invercargill og slekt der. På veien ned stanset vi ved Gemstone beach, som visstnok titt og ofte vasker frem runde juveler! Når vi kom var det høyvann og episke bølger med vind fra Antarktis, men vi fant nå noen fine, runde steiner, da! Etter å ha spise fritert mat på en ordentlig rural pub, kjørte vi videre sørover, sørover. Til slutt kom vi til Bluff, den sørligste byen på Sørøya. Der er ett berømt skilt som viser avstander til allehånde steder i verden, og er et yndet fotoobjekt. Så vi tok bilder vi! Vi har jo noen turistnormer å oppfylle!


Til slutt kom vi frem til Bruce og Makuini McKerchar sitt hus i Invercargill. Der var det dekket til BBQ, og fullt hus! Hyggelig å få hilse på familie. Bruce er fetteren til Lars sin mor, forøvrig broren til Alistair som vi besøkte i Christchurch. En tredje bror, John, bor også i Invercargill, men han var på fisketur laaaangt sørover på en stor og heftig båt. Kona hans, Shirley, var der."Jeg håper han ikke er for sjøsyk". Vi ble tatt godt var på i Invercargill, og Petra mistet sin første fortann der! Lars sin tremenning Donald, kona Catherine og deres tre barn var der også. Fullt hus!

Dag 9

Etter en god natt søvn i skikkelige senger, og en deilig frokost disket opp av Makuini, var vi invitert opp på gården til John og Shirley litt nord for byen. De hadde nylig bygd et hus rett ved den gamle gården, som sønnen deres William hadde tatt over. John var fortsatt til sjøs, men Shirley ønsket oss velkommen. Snart dukket Catherine og de tre barna fra festen dagen før opp også. Nå hadde barna tødd litt opp, og oppdaget felles interesse i Minecraft, så det ble god stemning og lek. Vi tuslet bort på bondegården, hilste på ender, griser (en stor, en liten), hunder og en skilpadde, samt Aroha og datteren Lilly. Vel tilbake til huset til John og Shirley dukket enda en tremenning av Lars opp, Lindsey, med babyen Benji.

Hvis du, kjære leser, tenker at dette var mange navn og familiedetaljer, så opplevde vi skikkelig familiefestivalstemning. Masse folk, masse 3 og 4 menninger! Veldig hyggelig å møte folk som både var kjent og ukjent så langt hjemmefra!

Tiden fløy, så vi måtte skynde oss nordover hvis vi skulle komme til Queenstown før det ble sent. Vi kjørte nordover, gjennom saueland og småbyer, til fjellene igjen begynte å tårne rundt oss. Queenstown er en boomtown, som virkelig har eksplodert de siste 20-30 årene. Det er vel en av verdens sentre for adventure tourism, og det tyter reklame om strikkhopp, fallskjermhopp, zip-lines, rafting, jetboats, heliskiing og alt mulig rart og fartsfylt man kan tenke seg fra hver eneste bod. Folk går kledd i moteriktige fjellklær, og mulighetene til å bruke tusenvis av kroner på et blunk er absolutt tilstede. Vi hadde blitt advart at Queenstown hadde blitt overtatt av masseturismen og mistet sin sjarm, men når vi var der var det turistkrise. Ingen køer, akkurat passe med folk, og... det er jo objektivt sett utrolig vakkert der, da! Høye fjell på alle kanter, og en dramatisk innsjø som bukter seg rundt byen. En av fjellkjedene heter "The Remarkables". Bra navn.

Bilen trengte lading og tømming av vann og diverse, så vi tok inn på campingplassen for to netter. Vi fant et sted som solgte veldig store pizzaer, sanket inn brosjyrer for alle tilbudene i Queenstown (ok, ikke alle. En liten brøkdel.) Så satte vi oss og forsøkte å velge og prioritere. Valget falt på familierafting i Shotover Canyon og en tur opp Gondolen og to turer på luge-en der opp. Luge viste seg å være en krysning mellom kjelker og olabiler, i en svingete løype noen hundre høydemeter over byen.

DAG 10

Vi stod opp tidlig for å bli med på 0745-bussen til Shotover Canyon. En annen familie var med i tillegg til oss. En britisk-amerikansk familie på tre som bodde i New Zealand. Guiden var en gammel ringrev av en lokal elvemann, og sjåføren var en dame i 20-årene fra England, av den type ung eventyrer som Queenstown tiltrekker seg. Det skulle vise seg at ringreven var et oppkomme av dårlige vitser. For dårlige, egentlig. Mye panneklask, og et par vitser som var litt ubehagelige. Å tøyse med ulykker og farer er ikke ideelt når vi skal inn i et eventyr som mange tenker er spennende og litt krevende. Vi oversatte ikke alle vitsene for å si det sånn. Sjåføren himla med øynene, hun hadde hørt vitsene 1000-vis av ganger før, og ønsket seg vitsetillegg i lønna.

Men heldigvis var ikke vitsene tegn på generelt dårlig opplegg. Shotover Canyon er en helt utrolig dal, full av gullgraverhistorie fra gullrushet som grunnla Queenstown på 1860-tallet. Vår kjære(?) guide hadde masse kunnskap i tillegg til den dårlige humoren. Minibussen snirklet seg avgårde langs en vei som klamret seg fast langs klippeveggene. Etterhvert gikk elven i stryk langt der nede under oss. Hvis man ikke ble for redd, eller bilsyk, var det en utrolig vakker tur! Til slutt kom vi frem til der båten skulle settes ut. ... Som viste seg å være stedet der De Ni Svarte Rytterne forsøker å krysse elven Bruinen, på jakt etter Frodo, og elvens brusende makt skyller dem vekk og redder helten i Ringenes Herre for denne gang. Location, altså! Stjernene hadde flydd med helikopter, ikke kjørt snirkleveien vår.


Når guiden vår kom på vannet, var han transformert. Åpenbart dyktig, trygg og erfaren ledet han oss gjennom det som ble presentert som "an easy glide", men som jo var bølgete, gøy, raskt og vakkert gjennom små stryk og hvitt vann i elva. Vi øvde på å falle uti, og på et tidspunkt stoppet vi for å hoppe uti elven fra en klippe. Behørig våtdrakta - vannet var kaldt! - hoppet vi uti.

Da det var Petra sin tur, tok strømmen tak i den lette kroppen hennes, og førte henne avgårde feil vei! Guiden la på svøm, og fikk fisket henne opp på en stor stein midt i elva, og ledet henne tilbake til oss. Alt var under kontroll, og det var trygt nedenfor hoppestedet der Petra drev, så guiden visste hva han gjorde. Han hadde vel mest lyst til å ikke måtte svømme selv, men det måtte han altså. Dagens dramatikk! Petra selv lente seg bakover, stolte på flytevesten og virket rolig og blid da hun kom tilbake! "De tjener ingen penger hvis kundene deres drukner, så jeg stolte på ham", sa hun lurt.

Da vi var ferdige tenkte vi at dette hadde vært ordentlig gøy! Fantastisk natur, tett på vannet og elva, passe med adrenalin, definitivt et møte med naturkreftene! Et skikkelig minne!

På ettermiddagen utfordret Marion høydeskrekken sin med å bli med i gondolbanen opp til utsikten og friluftsparken som ligger 400 høydemetre over Queenstown opp i åsen. Der oppe var det episk utsikt, og - ikke minst - luge. Som altså er kjelker med hjul. Vi tok stolheis videre opp, fikk hver vår olabilkjelke og noen instruksjoner, så var det nedover. Her må det sies at Petra er et fartsmonster! Full fart og frydefult ansikt i det hun kom ned mot mållinja. Lars og Marion kom inn lenge etterpå... Igjen! Igjen! Så vi tok en gang til, før vi tok gondolen ned igjen, og oppsøkte en flott Polynesisk-Asiatisk restaurant, og spiste riktig så godt. Deilig med noe annet enn nudler fra bobilkjøkkenet!


For en heldag i Queenstown! Som sagt, her og i Milford Sound ble det bare tydelig for oss hvor utrolig heldige og privilegerte vi er. Vi er friske, vi har lov, vi har mulighet til å kose oss på noen av verdens vakreste og kuleste steder. Wow.

DAG 11

Vi våknet for å rekke 80-årsdagsfeiringen til Janet - mamma, svigermor og farmor. Det var litt av et opplegg! All ære til Lars sine søstere Maud og Esther! Det var jo litt rart, og morsomt, å sitte inne i fellesområdet på campingplassen, med episk utsikt ut av vinduet, og følge med på Janets stadig større øyne i det stadig flere slekt og venner logget seg på overraskelseszoomen, men fine og velfortjente ord!

Etter det pakket vi ned bilen, og satte snuta nordover. Dette er virkelig indrefileten av New Zealands fjellandskap. Vi kjørte over Lindis pass (... øh... egentlig litt kjedelig sammenlignet med omgivelsene). Der hadde vi egentlig tenkt å stoppe og ta en tur ut i fjellandskapet. Eller egentlig gresstust-landskapet. "Tussock land" som det heter. Jeg forstår jo at det er unikt og gjenkjennelig, men unektelig også litt kjedelig. Dessverre er det også umulig å gå en tur uten å bryte privat eiendomsrett. Allemannsretten er en vane, og vi er blitt vant til New Zealand ofte ligner på Norge i så måte. Og folk i New Zealand har god tilgang til land, men det er mye fordi myndighetene eier mye land som "reserves" eller ulike nivåer av lokale, regionale og nasjonale parker. Det er også et svært godt utbygd nett av godt vedlikeholdte stier og turveier, der offentlig tilgang over privat land er sikret. Men dette er fortsatt noe annet enn rett til fri ferdsel over utmark!


Nuvel. Vi kjørte langs flotte fjell, til vi kom til byen Twizel, der vi tok av, mot veien som går inn til Aoraki Mt Cook, New Zealands høyeste fjell. Vi var på vei til vår eneste forhåndsbookede destinasjon, The Hermitage. Dette er et staselig hotellanlegg helt innerst i dalen, rett under New Zealands høyeste fjell. Og for et fjell det er. Etterhvert så vi snødekte høye fjell rage opp foran oss. "Er det den?" lurte vi. "Nei, kanskje den?". Men når den kom til syne var all tvil feid til side. Mye høyere enn alle fjellene rundt, og så... tindete og vakker! Ikonisk! Veien inn er slik at du kjører i 60 km med dette episke fjellet rett i synet. Lars og Ragnhild lo og fniste og ropte ironisk "Oj! Har du sett, det er et stort fjell der!" hver gang vi så opp. Dalen innover er ikke så høyt over havet. The Hermitage ligger på en 700-800 meter over havet. Det vil si at Aoraki Mt Cook rager 3000 meter over dalbunnen! Det er mye.


Vi hadde booket en natt på motellet, og en natt på selve hotellet. Første kvelden fant vi motellrommet vårt, skremte vekk dusinvis av kaniner som hoppet rundt. Funderte på at det var så tomt der, før vi kjørte en liten siste veistubb og gikk en kveldstur til et utsiktspunkt. Ikke for det, hele området oste av utsikt. Det var deilig å legge seg i med voksne og barn i vært sitt soverom. Det var nydelig stjerneklart utenfor vinduet, med skyggen av snødekte fjell høyt over oss. Et nydelig sted.

Dag 12

Planen i dag er å gå opp til et bitte lite vann høyt opp i fjellåsen som heter Sealy Tarns. Det høres ut som det er flere enn ett vann, men vi så bare ett. Et nydelig, ja episk utsiktspunkt. Det så veldig kort ut på kartet. Og når vi så oppover på fjellsiden, så lurte vi på hvor skaret eller dalsiden var, siden det var altfor bratt til at vi kunne rett opp! Turbeskrivelsen kalte turen "Stairway to heaven", og forklarte at her var det 2000 trappetrinn opp til vannene. Fiffig beskrivelse tenkte vi. Litt sånn omtrentlig måte å forklare at det var mye oppoverbakke. Så fulgte vi stien, og jammen gikk den rett opp fjellsiden. Og det var trapper. Etterhvert begynte Petra å telle. Ragnhild delte ut mentos på hvert 200de trappetrinn. Da Petra kom til 1986 trinn, flatet det ut, og vi så en bitte liten pytt, en piknikbenk. Og helt utrolige episke 3000-meterstopper på alle sider. Det var ganske slitsomt, hver kilometer et blodslit. Barna gikk forbi flere voksne som hadde undervurdert turen. Marion og Lars hånterte høydeskrekken sin kontinuerlig. Men det var en utrolig godt konstruert sti/trapp. Selv om det var bratt og heftig, opplevdes det aldri skummelt eller utsatt. En skikkelig minneverdig tur! Igjen er det gøy at barna nå kan være med på turer som er genuint gode voksenturer også!

Vi gikk ned igjen, slappet av på luksusrommet i selve hotellet, får vi gikk ned til restauranten og spiste middag. Servitøren vår het Perfect, og det føltes passende.

Dag 13

Det var ikke så lett å rive seg løs fra Aoraki Mt Cook, men vi måtte nå videre. Dag 13 var egentlig en lang kjøredag. Vi stoppet og badet i noen varme kilder i Lake Tekapo. Heldigvis var det også noen ikke-varme-kilde-basseng der som barna fikk lov til å hoppe i. Så var det inn i bilen igjen. Bilen, forøvrig, begynte å bli litt sliten. Den ene senga falt stadig oftere ned. En stein hadde truffet frontruta, og Lars hadde kjørt inn i et gjerde i Invercargill og det syntes over sidedøra. Nå skal det sies at den var omtrent halve prisen fra alle de andre alternativene googlesøket vårt kastet frem, og det var en fin bil som gjorde nytten! Men nå var den sliten. Den hadde kjørt omtrent 2000 km, og hadde 500 igjen. Vi var tydeligvis på vei mot slutten av turen vår.


Mot slutten av dagen fant vi bare den nærmeste akseptable campingplassen, og ble der for natten. Amberley Beach, rett nord for Christchurch. Ikke ille, ikke minneverdig.

Dag 14

I dag skulle bilen leveres. Igjen en kjøredag oppover østkysten. For første gang kjørte vi en vei vi hadde kjørt før, forbi Kaikoura (stop for pizza og plasking i bølgene!) og videre nordover til Picton. Der leverte vi bilen utenfor isbutikken i hovedgata. Mike, som var Picton-representaten til CamperCo, selvskapet vi leide bilen av, stod og solgte is. Jeg vet ikke hvor mange jobber han sjonglerte, men han bare vinket og smilte, sa "no worries" til våre bekymringer om frontruter og skraper og senger som kollapser og håpte vi hadde hatt det bra.

I Picton var vi heldige igjen, og ble invitert hjem til Meg McKerchar og hennes familie. Enda en tremenning. For dere som er opptatt av familietreet her, så er Meg dattera til Alistair og Vanda som vi bodde hos i Christchurch. Tilfeldighetene (pluss litt endring i planene deres) gjorde det faktisk slik at de var på besøk hos Meg når vi var der, så nok engang var det BBQ-fest med tre generasjoner storfamilie. Meg, hennes mann, to barn (Lilly 3 og Rosie 5), foreldre, leieboer samt oss fire dro for å bade i svømmebassenget til den lokale skolen, før vi spise sommerlig og deilig mat og skrønte og snakket utover kvelden. Siste kvelden denne ferien.

Dag 15.

Vi skulle hjem. Ferjen dro i 14-tiden, så vi hadde formiddagen i Picton. Meg hadde tipset oss om en "hemmelig" strand en halvtimes rusletur langs fjorden (er det teknisk sett en fjord?), så vi tuslet dit, badet, og tuslet tilbake. Lurer på om den het Bob's beach. På stranda der var det informasjonsskilt som kunne fortelle at ingen visste hvem denne Bob var, men det var nå det stranda het.

Picton er en søt liten by, så vi spiste sandwicher fra det lokale bakeriet (som prøver å være nederlandsk og kaller seg Bakkerij, men det er ikke noe nederlandsk ved det. Masse god bakst, da!), vi satte oss under et palmetre (!) ved vannet og slappet av. Marion slo hjul for første gang siden brakk armen i November. Merkedag! Så kom check-in tiden, vi bordet båten, fikk en fantastisk plass helt foran med episk utsikt over den vakre overfarten. Etter en stund orka vi ikke mer av naboungens høylytte offentlige konsum av YouTube Kids, så vi flytta oss. Så kom Nordøya til syne. Hjem, kjære hjem?

Vi hadde virkelig opplevd mye på to uker. Det hadde gått over all forventning. Bobillivet er tett. Man skulle tro vi hadde fått nok av å trenge oss sammen på ett lite rom i karantenen i November. Men denne gangen var det adskillig bedre utsikt. Og ikke minst adskillig større følelse av frihet. Ikke minst var vi ofte bevisst på at verdens ulykke, i dette tilfellet, var vår lykke. Vi fikk se noen av verdens magiske steder uten den vanlige trengslen og turistjaget. Natur, folk, storfamilie, Sørøyas mange gleder. Det er noen ting som gjenstår. Vi fikk aldri med oss vestkysten, selv om det var den opprinnelige planen. Som så mye annet på vestkysten forsvant den planen i enorme mengder regn. Sørøyas nordende ble også nedprioritert. Vingårder og Nelson fikk vi heller ikke med oss. Vi skal tilbake og gå the Abel Tasman Great Walk i påsken. Det ser vi frem til! ... og vi ser faktisk også frem til litt hverdag nå.

Og en av oss mista begge fortennene. Litt av en livsbegivenhetstur!

© 2020 Lairdventure. Alle rettigheter forbeholdt.
Drevet av Webnode
Lag din egen hjemmeside gratis! Denne nettsiden ble laget med Webnode. Lag din egen nettside gratis i dag! Kom i gang