Rapport fra reisen

Steike. Vi er fremme! Vi har krysset hele jordkloden, reist i 33 timer, blitt skyflet inn i et hotell som er overtatt av New Zealands militære for å hindre at sånne som oss rømmer ut og sprer virus. «Managed isolation» (MI) heter det, og alle som kommer til NZ må være to uker på et sånt karantenehotell før de slipper løs i samfunnet. Barna var helt supre på flyturen! Ikke verst, da. Først 7 timer til Doha. Så 13.5 timer til Brisbane, så 3 timer til Auckland. I tillegg var det drosjebil til Gardermoen, masse tid på flyplassene, mer tid i Auckland for å få lov til å slippe inn... Lettere absurd smittevernsreise hvor alle var påkrevd å ha på ansiktsmaske OG visir hele veien fra boarding til bagasjehenting. 

Qatar airlines var flotte greier, veldig hyggelig og serviceorientert, med snasne drakter med hvite smittevernsfrakker og vernebriller over. På flyplassen i Auckland kjente vi på nytt at vi var en trussel, for her skulle bagasjen inspiseres grundig så vi ikke skulle fucke opp lokal flora og fauna. Vi hadde vasket alle sko og støvler grundig, for å ikke ta med fremmede jordbakterier inn i landet. Det passerte fint. Heldigvis var hotellet rett ved flyplassen, så innen klokka var seks om morgen knappe to dager etter avreise var vi vel installert. 

Hotellet - ja, fordeler og ulemper. Ulemper først: Vi har bare fått ett rom! Vi har to dobbeltsenger og bittelitt gulvplass, samt en pult og to loungestoler, men ikke noe sted som er egnet til spising, så vi sitter litt på gulvet, litt på sengene og litt på den lille verandaen. Vi kommer til å bli godt kjent med hverandre, sa de da vi sjekka inn. Litt for godt kjent, tenkte Ragnhild i sitt stille, introverte sinn. Vi har prøvd å snakke oss til et rom til, men computer says no, det er ikke aktuelt. 

Fordeler: Vi får lov til å gå ut i hageområdet nesten når vi vil! Så lenge vi bare driver «easy» movement, ikke «moderate» eller «strenuous» movement, da må man ut på treningsområdet som er en parkeringsplass pluss en plen der militæret står og følger med på alle som går og jobber rundt i ring. Det er åpent mange timer på dagtid, men litt uforutsigbart når, side de også bruker området til covid-testing. Vi skal også gjennom det på dag 3 og 11. Her tar de virkelig viruset på et for oss ukjent nivå av alvor. Når vi forlater rommet må både små og store ha på ansiktsmaske, samt holde to meter avstand til andre. Og vi har allerede oppdaget at militærfolka gir påminnelser om noen er slække. Dessuten kommer det sykepleiere på døra hver dag for å måle om vi har feber. Heldigvis føler vi oss alle i fin form, og både Lars og Ragnhild har fått til en løpetur (med munnbind) rundt og rundt og rundt på parkeringsplassen. 

Maten - frokostene er rene sukkerbomber, og det er bare tre ganger om dagen, så vi er både sultne og usunne samtidig! Men lunch og middag er faktisk gode, varme måltider, og vi får en meny vi kan velge mellom to ulike retter fra til hvert måltid. Dette er visstnok luksus, i følge facebooksiden til folk som er i MI. I dag klarte vi endelig å koble vår nyinnkjøpte nintendo switch til hotell-TVen, så nå er det full fart med Mario Kart, Ringfit Adventure (innetrening + fantasy! Yeah!), Just dance og mye mer! Takk til alle som sa Switch var et must, det virker som en livredder i karantenetiden. Vi har dessuten sovet greit, alle slokna i fire-fem-tia på ettermiddagen i går og sov nærmere 12 timer til grytidlig i dag. Det trengtes. Summa summarum, vi er i gang med vårt nye liv! Et ord fra oss hver for å oppsummere reisen til nå: Intenst, absurd, maybe, maybe.