Foreldremøte for fluenes herrer

Antropologi! I dag har jeg (Ragnhild) vært på foreldremøte, og i motsetning til hva de fleste av dere tenker når dere har vært på foreldremøte hjemme så var dette GØY. Det er jo rett og slett fryktelig fascinerende å se hvordan alt mulig rart gjøres her på andre siden av jorda. Anledningen for møtet var at Marion går opp et klassetrinn etter juleferien og begynner i femte klasse (slik niåringer her tydeligvis gjør), og i femte klasse er det tradisjon at skoleåret starter med tredagers obligatorisk leirskole. Foreldrene var derfor innkalt til informasjonsmøte.

Det begynte likt som i Norge, ganske få møtte opp. Mer uvanlig: det ble ikke bemerket! To svært avslappa lærere viste frem noen bilder fra fjorårets leir, de hadde tydeligvis ikke sett noen grunn til å forberede møtet, så de plukka litt her og der fra en stor samling bilder som lå oppslått på google photo på smartboardet. Så var det førti minutters rolig prat hvis hovedpoeng var at det egentlig ikke var vits i å forberede så mye. Barna fikk beskjed om at de skulle på leir, og det hadde barna her gjort i tjue år, og det gikk så fint så. De trengte egentlig ikke vite noe særlig mer før de dro, om noen var stressa kunne de ta med seg kosedyret sitt, sa lærerne. Vi foreldre måtte huske på å pakke skift til ungene, for de skal være ute uansett vær, barna skulle ha en del aktiviteter (gå i gjørme, bygge hytter, leke i hinderløype), men fikk også klare seg en del på egenhånd. F.eks. syntes lærerne at det var best at barna lekte mye fritt på ettermiddagen og kvelden, de voksne var uansett slitne etter å ha gitt instruksjoner på dagtid da, og barna ble mer kreative når de måtte styre seg selv. Dessuten var det greiest at barna fordelte soveplasser selv, det fant de som regel ut av fint, sa lærerne. Ei natt i hytte, ei natt i telt, noen for fire personer, noen med plass til flere. De hadde erfart noen ganger at når det regna mye ble ungene veldig blaute om de lå inntil teltduken, men hadde konkludert med at det var lite vits i å si det til ungene i forkant, for det glemte de uansett. Dessuten var det bedre læring å bare erfare det. Og det var mye stilen.

Lifelong learning! Sa lærerne ofte med et fornøyd smil. Var det lurt å løpe i teltområdet? Nope. Advarte de mot det? Nope. Etter tre-fire tryn i bardunene skjønte de fleste at det ikke var smart. Videre ble vi forberedt på at maten ungene ble servert på leirskolen var «helt grei», kyllingen ganske god og pastaen ganske vond (mente lærerne), men ungene kom uansett til å ha så mye aktivitet og bli så sultne at selv de mest kresne kom til å spise. Ingen får ringe hjem, og mange griner når de blir henta, men så husker de det som en fin opplevelse i etterkant. Tommel opp! Foreldrene smilte og nikket enig. Life long learning, det var mantraet! Litt praktiske spørsmål om hva som skjedde om noen ble skada, måtte på do om natta, fikk hjemlengsel etc, svaret var stort sett at det ordner seg. En av lærerne fortalte humrende om det året de hadde med en navngitt elev fra Korea som knapt snakket engelsk, hun hadde møtt på han vandrende rundt i mørket midt på natta med fjeset fullt av blod, da fikk hun seg en støkk sa læreren. «Poor kid, he was quite confused, hardly knew English», humret hun, men det hadde bare vært neseblod og han kom helskinnet hjem.

Som gammel speider synes jeg det er tipp topp at ungene sendes på tur uten for mye dill, men jeg må innrømme jeg smilte mye for meg selv underveis og undret meg på hvordan dette ville blitt tatt imot hjemme. Bortsett fra at barna tydeligvis ikke skal klatre i trær her, er de åpenbart forventet å klare langt mer selv enn hva vi er vant til hjemmefra, og det er en viss «survival of the fittest» innstilling. Jeg tror kidden vår skal klare seg fint, hun er i det minste vant til friluftsliv og har flust av fart og selvtillit, men jeg lurer jo på hvordan dette er for mer engstelige unger. For de må da finnes her også?

«They are totally obsessed with hierarchy», sa en kollega på barnehagelærerutdanningen i lunsjen om utdanningssystemet her i dag. Allerede fra de er fem år er det stadige prisutdelinger, det er om å gjøre å prestere bra. De som blir best i klassen i avgangsåret får en tittel (dux) og er nærmest garantert stipend for videre utdanning, de som er head boys og head girls eller prefekter likeså. Samme gjelder om du er spesielt god i idrett, eller musikk, eller what not. Og en er selv ansvarlig for å lykkes. Hvis vi tror vi har en generasjon presentasjon hjemme lurer jeg på hvordan kidsa her føler det!

Også sosialt er barna forventa å ordne opp mye mer selv enn hjemme. Vi er usikre på hva vi tenker om det. Vi har vært på skolen ved en del anledninger nå, deltatt på piknik med klassen, og hengt mer rundt ved levering og henting fordi vi er nye. Og vi ser jo at noen barn er en del alene, mens andre løper rundt i gjenger. Også på tur så går de som de vil, det er ingen som passer på at alle har en hånd å holde i eller noen å sitte ved siden av når de spiser. Det er rett og slett en påfallende kontrast til hjemme, hvor vi opplever at både Aks og skolen jobber svært mye med å bygge fellesskap og jobbe for at alle blir inkludert. Her er veldig mye basert på barnas egne initiativ, noe som virker supert for de ungene som mestrer, og mye mer sårbart for de som faller ut. Jeg lurer jo på, slik som de dyrker presentasjon faglig, sportslig og kunstnerisk, tenker de også at sosiale hierarkier er helt innafor?

Vi har for øvrig vært på nok en fantastisk forestilling på skolen, denne gangen var det fjerde og femte klasse som hadde øvd inn en operaforestilling sammen med et profesjonelt ensemble fra Wellington Opera. En 50 minutters omskriving av Rødehette, hvor Rødehette var ei jente som ble mobba for hårfargen sin og måtte gjennom en prosess for å finne sin egen styrke og verdighet gjennom å motstå mobberne og overvinne ulven som hadde fanga bestemor. Var ordentlig bra, helt utrolig kunstnerisk nivå. Det er omtrent som om tre operasangere, en regissør, dirigent og musikere fra Den norske opera skulle dukka opp på skolen vår hjemme og jobbe med ungene i fire uker for å sette opp et stykke i gymsalen. Not very likely. Dette var visst et pilotprosjekt for å se hvordan Operaen på sikt kunne lage større oppsetninger i samarbeid med skoler. Her er et lite utdrag lagt ut av skolen: 

https://fb.watch/2hE-nCziNt/ 

Men kanskje det er et «men» i bakgrunnen her? Forestillingen var genuint bra, og Marion strålte der hun sto midterst på første rad og sang av sitt hjertes lyst. Vi kommenterte at det var fantastisk at lærerne hadde satt et nyankomment barn i sentrum, men det hadde de visst ikke. First come, first serve, den som løp først opp på scenen under øvingene valgte plassene først, og sånn ble det. Denne gangen var faktisk hele klassen med, men noen var klart mer i spotlighten enn andre. Jeg sendte noen tanker til det joviale showet vi har på AKS hjemme hvor de voksne tildeler plasser, regisserer og inkluderer så alle skal få en plass.

Så, hvem vinner? Curler vi for mye hjemme? Får ungene for lite sjanse til å ta ansvar, til å utvikle potensialet sitt og bli den beste versjonen av seg selv? Eller er det sånn at kos bør trumfe fag, og at New Zealand legger opp til et brutalt hierarki hvor de sterkeste fluene vinner? Vi er her et halvt år til, så det blir grublemat for neste halvår. 

En ting skolen her iallefall er en klar vinner på er informasjonsoverføring fra skole til hjem. Rektor sender flere siders skolebrev en gang i uken, og bruker åpenbart mye tid på å kvalitetssikre informasjonen lærerne gir også. Vi fikk akkurat vite at det nå er tid for å få såkalt skolerapport om barna våre. Jeg har klippet inn et utdrag fra skolebrevet, fascinerende å sammenlikne med utviklingssamtalene som er utgangspunktet for hva vi får vite om barna våre på skolen hjemme. Skolerapporten om hver enkelt elev er den syvende formelle interaksjonen mellom lærer, elev og foreldre dette året, skriver rektor. Hvordan rekker de det, lurer vi? Og hvordan rekker rektor å sette seg ned og analysere elevrapportene? Vi er fascinert, og fortsettelse følger.