Frihetens regninger, logistikk og byråkrati
Vi er fri! FRI! Det er så fantastisk deilig. De siste dagene i karantene var ganske klaustrofobiske med isolasjon og uklare prospekter med tanke på løslatelse. Doktoren endte med å vurdere oss som lavrisiko siden vi tross alt har åtte negative tester fra NZ i tillegg til noen negative tester hjemmefra. Virkelig en lettelse. Frihet er ikke oppskrytt ass.
Det regnet da vi dro fra karantenehotellet, men det la ingen demper på gleden. Vi leide en diger landcrosser for å komme oss de drøyt åtte timene fra Auckland til Wellington, og stoppet over natten i Taupo. Her leide vi ei hytte med to soverom og stue, og gikk begeistret fra rom til rom. Så vidunderlig å kunne være alene på soverommet! Eller å sitte alene på stua mens den andre voksne la barna på eget rom! Vi nøt også et bad i en av de varme kildene i Taupo. Det var bare 10 - 12 grader i lufta, men mellom 30 og 40 grader i vannet. Trass en svak eim av promp overalt var det kjempedeilig å mykne opp og koble skikkelig av. Endelig var eventyret i gang!
Dagen etter kjørte vi videre mot Wellington i svært kjent landskap. I det fjerne ruvet Mt. Ngauruhoe i skyene, bedre kjent som Mount Doom, mens det duvende hauglandskapet nærmere Wellington klart inviterte til å bygge hobbithuler. Langs veien så vi sau, kyr, sau, hjort, sau, rovfugl, sau, alpakka, sau, sau og et udefinert veislakt. Vi hadde egentlig forventa å se mer sau, siden det visstnok skal være rundt 27 millioner sau i New Zealand.
I Wellington slo vi hos ned hos Lars sin tremenning Melody, hennes tyske mann Stefan og barna Lilly (3) og Sofia (5). Utrolig heldige som får være her! Barna fant tonen umiddelbart, og løp rundt i huset og lekte gjemsel, vrestla og hoppa på trampoline. Man kommer åpenbart langt i lek uten så mye felles språk. Stefan og Melody har en utleiedel på huset sitt, så det ligger an til at vi rett og slett blir gjestene som ikke forsvinner. Svært praktisk siden leiemarkedet i Wellington er veldig pressa, og siden de bor i gangavstand til både ungenes skole og jobben til Lars og Ragnhild. Ikke minst er det hyggelige folk!
Selv med sted å bo har vi voksne fortsatt en del logistikk å ordne opp i. Vi hadde jo en svært omfattende jobb i Norge med å søke om å søke visum, søke visum, søke plass i karantene og søke plass på skole til ungene. Nå har vi søkt fritak om å betale egenandel for karantenen, og heldigvis fått innvilget det. Det var en lettelse, for siden sist har reglementet for skoleplass endret seg, så barna har ikke rett på skoleplass som lokale selv om de er barn av en statsborger (slik regelverket var for inntil noen uker siden). Vi har betalt første skoleregning for jentene på ikke mindre enn 55 000 kroner for 10 uker med undervisning, så nå prøver vi å finne nye veier gjennom byråkratiet for å få slippe å betale skolepenger for resten av oppholdet. Det er ulike smutthull, f.eks. hvis Ragnhild får jobbvisum, så nå er vi i gang med ny runde papirinnsamling og innsending. Samtidig undersøker Lars muligheter for å lease eller kjøpe bil, og vi har begynt å se på logistikken for juleferien som faktisk er like om hjørnet.
På mandag skal jentene på omvisning på skolen, og på tirsdag har de sin første hele skoledag. Det ligger an til at de skal være i hver sin klasse mesteparten av tiden, Petra i tredje og Marion i fjerde. Her begynner de nemlig på skolen i det de fyller fem år, så Petra som har bursdag om våren rykker opp et trinn i forhold til hjemme. Begge to rykker dessuten et trinn videre etter jul, da skal Petra i fjerde og Marion i femte. Det synes de begge er veldig kult. I begynnelsen skal de få ekstra engelskundervisning tre timer i uka med en egen lærer, og kanskje litt assistenthjelp i timene. Både de og vi er veldig spente på hvordan det blir.
Ragnhild og Lars skal dessuten på universitetet på tirsdag. Her er det business as usual, så folk er på kontorene sine, og de både håndhilser og klemmer i vei. Uvant! Gleder oss til å komme i gang med livet her. Enn så lenge har vi begge prøvd å jobbe litt på kveldstid og dels nattestid, og Ragnhild har til og med deltatt og presentert på en digital konferanse i "Stockholm". Som så mye annet føltes det ganske absurd, men absurd is the new black, så hvorfor ikke. Masse som skjer og mange inntrykk nå, men nå er det middagstid, så mer om rusleturer og kulturobservasjoner i neste post!