Godt nytt år – i oksens navn trass koronaens tid

Etter få måneder i Aotearoa New Zealand har vi allerede etablert nyttårstradisjoner. 31.desember spiste vi lunsj på Crab Shack før vi myldret i yrende folkeliv langs Waterfront, og forrige helg gjentok vi suksessen. Da gikk vi nemlig fra rottas til oksens år i den kinesiske kalenderen. Det aner meg at denne overgangen gikk mange hjemme hus forbi, men her i Wellington er kinesisk nyttår stort. Hvorfor er verdt noen betraktninger, men først litt om hvordan. Det var nemlig svært spesielt å se og delta i den flere dager lange feiringen. Ifølge arrangørene, en gruppe frivillige med kommunen som offisiell sponsor, deltok 50 000 mennesker på de ulike arrangementene. Et regelrett absurd tall nå som koronaen gir så mange restriksjoner rundt i verden. Det var virkelig vakkert. Helt tilfeldig leste jeg en artikkel fredag formiddag som teoretiserte rundt hvordan kunst i offentlige rom kan åpne for samhandling og kommunikasjon på tvers av skillelinjer som klasse, kultur og religion. Hvordan det å oppleve noe sammen med en rekke fremmede gjør at man nikker og smiler og kan føle et fellesskap med mennesker man ellers ikke har bånd til. Dette skjøre limet er forbudt ved lov i store deler av verden nå. Folk skal ikke være sammen. Og så er det likevel så grunnleggende menneskelig og viktig.

Jeg kjente veldig på det der vi gikk fra matbod til matbod og kjøpte ulike dumplings, is og kinesiske pannekaker i den store messehallen på kaia. Taket var pyntet med kinesiske lykter, og rundt omkring sto store, oppblåsbare figurer med ulike kinesiske symboler. Jentene fikk utdelt ballongdyr, og ble invitert til å farge stensiler med bilder av okser. Overalt var det ulike kulturopptredener. Ved inngangsdøra sto et kor med folk i ulike aldre som hadde tilfelles at de var helt middelmådige sangere med stor sangglede. På scenen i messehallen danset en gruppe pensjonister folkedans, og på torget utenfor opptrådde en påfallende mangfoldig gruppe med taiko-trommer, dans og fløytespill. Ute på brygga fikk vi utdelt røde flagg, og etter hvert samlet en større og større folkemengde seg i påvente av den store nyttårsparaden. Frivillige holdt veien vennlig åpen, og omsider kom opptoget. Først en flaggborg med figurer fra den kinesiske kalenderen, siden flashy biler, småbarn i glinsende silkedrakter som viftet med flagg, dansende løver, en gruppe voksne folk tungt sminket og kledd som for kinesisk opera, tenåringsjenter med dekorative paraplyer, og mest stas av alt, en lang dansende drage som snirklet seg rundt. Langs brygga sto barn og voksne og viftet med flagg, smilte og knipset bilder. Det var rett og slett en skikkelig folkefest. I etterkant var det opptreden hvor toddlere viftet med dusker til kinesiske barnesanger, ungdommer dansa hiphop og løvedans, og en gammel kalligraf tegnet stjernetegn på scenen mens kulturskoleelever danset rundt ham. Sjarmerende og flott, og gøy å ha med jentene som har blitt store nok til å synes at småbarn som gjør enkle ting er søte. Ikke minst syntes jentene at det var bra at vi fikk feira kinesisk nyttår, for det hadde mange i klassen her gjort allerede.  

Her i Wellington er folk med kinesisk kulturbakgrunn en anseelig minoritet. Mens det er godt etablert at mørk hudfarge og muslimsk religionstilhørighet er knyttet til diskriminering i norsk kontekst, har xenofobien noe andre mønstre her. Både historien og demografien skiller seg fra den norske, selv om det også er åpenbare fellestrekk. Den store offentlige diskusjonen her handler om hvordan Aotearoa / New Zealand skal fungere som et land med (minst) to folk. Det er kompliserte, men offentlige diskusjoner om forhandlinger av og forhold mellom makt, eiendom, kunnskap og identitet knyttet til det å være pakeha (primært lyshudede etterkommere av settlere) og maorier i et land hvor kolonihistorien fortsatt er fersk og i aller høyeste grad påvirker hverdagen til folk. Dette får også utslag i skolesammenheng, hvor det vestlige hegemoniet i stadig større grad blir utfordret og utdypet av maoriperspektiver. Men mens britene fikk skrive dokumentene og historien, har også andre innvandrergrupper lang botid i landet. De første kineserne kom f.eks. i forbindelse med de såkalte gullrushene på 1850-tallet. Samtidig er de en del av historien som i liten grad omtales. Folk med kinesisk kulturbakgrunn forteller om en opplevelse av å være «forever foreigners», om hvordan de stadig blir sett på som mindre autentisk New Zealandske og konfrontert med kulturelle stereotypier. Koronaviruset skal ha gjort dette enda vanskeligere, med eksplisitt rasisme knyttet til omtaler av viruset som kinesisk, og en frykt for at folk som ser kinesiske ut er smittebærende eller skyld i de økonomiske konsekvensene viruset har ført med seg.

At kinesisk nyttår gjennomføres som normalt har derfor vært viktig for arrangementskomiteen. Og det er et viktig signal at kommunen er offisiell sponsor av arrangementet. Ikke minst var det fascinerende og inspirerende å se at frivillige var svært bredt rekruttert til gjennomføringen av arrangementet, og at det på deltager og tilskuersiden så ut til å være folk med alle slags bakgrunner. Her var kinesisk nyttår tydeligvis for alle!

I mine fagmiljøer i Norge har flerkulturelle opptredener og feiringer av FN-dagen i skolesammenheng hatt ganske dårlig omdømme i de senere årene. En snakker gjerne litt ironisk om «saris, steeldrums and samosas» som en stilisert og karikert mangfoldsfeiring hvor en er blind for maktkritikk og andregjør flerkultur ved å ha uttrykkene på en særskilt utstilling. Det er liksom noe litt nittitalls over å «smake på mangfold», å tro at en jobber flerkulturelt ved å smake på ulik mat og å vise frem ulike klesdrakter. Jeg som jobber didaktisk med mangfold er opptatt av at mangfoldet må være en naturlig del av hverdagen. Mangfold bør ikke være reservert som tema for ulike festdager. Samtidig bør ikke det føre til at festdagene ikke blir synliggjort. I Norge har sikher gjort et kjempearbeid med å synliggjøre sikhisme i forbindelse med Turbandagen i Oslo, og i fjor hadde NRK for første gang en lengre live-sending i forbindelse med feiring av Id i Norge. Jeg mener det er skritt i riktig retning. Men det er en lang vei å gå.

"By having these events, it becomes part of people's lives and different cultures can be appreciated. Things like this are so important.", siteres en av arrangørene av kinesisk nyttår, Linda Lim, i Stuff. "Having more people see this event and making it part of their every day lives - just being there creates more awareness." Det går fint an å være kritisk til kinesisk styresett mens en gleder seg over kinesisk folkedans. Og det går fint an å integrere det eksotiske i det hverdagslige. Og så kan vi nok en gang fastslå at vi er noen heldiggriser som får oppleve alt dette nå. 

Jeg anbefaler forøvrig spesielt interesserte å lese denne artikkelen som ser på hvordan deltageropplevelsen taler for at vi kan skru opp de flerkulturelle feiringene våre hjemme også: International Week in a Norwegian School. A Qualitative Study of the Participant Perspective