Jul, jordskjelv og godt, nytt år!
Tiden flyr! Nå har vi snart vært i Wellington i to måneder,
men det føles både mye lengre og mye kortere. Tid er virkelig et merkelig fenomen. I dag
gikk vi inn i den og gjennom den på alternativt vis i denne installasjonen vi så
på Te Papa, utformet av Chiharu Shiota, lagd av
garnnøster spunnet av ull fra tre sauer, knytt sammen av tolv personer på tre
uker. Intrikat!
Vi så også en utrolig fascinerende utstilling som het World of Wearable Art. En utstilling av fantastiske kleskreasjoner, tenk Cirque de Solei møter Broadway møter Tim Burton. Hvert klesplagg var et fantastisk kunstverk, og ekstra gøy at det virka like fascinerende for barn som for voksne. Kunst! «Det spruter lykke ut av ørene dine», kommenterte Petra. Godt observert. Te Papa er virkelig et fantastisk museum, vi har vært der tre ganger, og er åpenbart ikke ferdige. Alltid noe nytt og spennende å se!
Ellers har det jo både vært jul og nyttårsaften siden sist,
og ikke minst er vi midt i fellesferien her i New Zealand. Den første jul i et
fremmed land var spesiell for jentene, de ville nok helst at alt skulle vært
som det pleier på denne dagen. Men vi kompenserte godt med å feire på en leid
fløy av en vingård i Martinburrough. Skikkelig luksus med boblebad og
svømmebasseng! Været var riktignok ganske lunkent, men det hindra ikke ungene å
sprette rundt i vannet som lystige otere. Vi fulgte norsk skikk og hadde
julaften som den store dagen. Vi pyntet oss standsmessig, og spiste lunsj på
det historiske hotellet i byen. Siden folk flest for det første gjør mindre ut
av jula her enn i Norge, og for det andre feirer dagen etter, opplevde vi for
omtrent første gang i vårt liv å være skikkelig overpynta. Vel, sånn er vår
kultur! Kvelden feira vi med juletregang rundt et løvtre på vingården, grilling
og pakkeåpning. Når jeg tenker tilbake nå, to uker senere, var det en super
feiring, og først nå kom jeg på at Petra ble dårlig, spydde ut et gulvteppe
(hva er det med Newzealandere og gulvtepper?) og generelt var litt blek om
nebbet. Vel, det er også en tradisjon at minst en av oss er syke i jula, så det
kan dere tenke på når synes det er litt for urettferdig at vi har lyse dager og
lykkesprutende ører.
Ikke minst er det utrolig deilig å være i et Covid-fritt
land. Nyttårsaften feira vi i Wellington, hvor det var et stort, kommunalt
arrangement ved Waterfront, bryggekanten i sentrum av byen. Her var det
utendørs konsert med coverband som oppmuntret til allsang av alskens slagere, og
felles nedtelling til det nye året for barnefamilier klokka ni som kulminerte i
storslagen fyrverkerioppskyting. I forkant padlet vi kajakk i samme område, og gassa
oss med is og kakao i flere runder. En deilig dag! Samtidig er det jo
paradoksalt å lese om alle de sosiale begrensningene familie og venner har
hjemme. Vi kan riktignok være med så mange vi vil, men har jo ikke så mange å
være med, så det er mest oss fire uansett. Dere er savnet der hjemme!
2020 slutta for øvrig med et brak. Litt over ett på natta,
mens resten av familien sov, hørtes det plutselig ut som noen romsterte veldig
i stua. Noen sekunder senere begynte senga å riste skikkelig. Først da skjønte
jeg hva som skjedde. Det varte ikke særlig lenge, og det eneste jeg tenkte på å
gjøre var å strekke meg etter telefonen som poppa rett opp på lokalt
jordskjelvvarsel (styrke 4,5) når jeg googlet «earthquake». For første gang slo
det meg som betryggende at storebror ser meg. Et lite øyeblikk syntes jeg det
var spennende, men da jeg litt senere fylte inn en spørreundersøkelse om
hvordan jeg opplevde jordskjelvet og hva jeg gjorde ble jeg skikkelig skjelven.
For hva gjorde jeg, gikk jeg i jordskjelvposisjon, prøvde jeg å varsle andre,
eller gjorde jeg ingenting? Ingen av delene, jeg googla. Først etter å ha fått
bekrefta at det var jordskjelv på gang, men at det ikke tydet på å være alvorlig,
gikk jeg ned og sjekket ungene. De sov fortsatt. Da jeg meldte familien for å
fortelle om opplevelsen kontra de med å fortelle at det hadde vært
kvikkleireskred en halvtime hjemmefra i Norge. Det viste seg snart at det var
en regelrett katastrofe, hvor hundrevis av mennesker måtte evakueres og ti
omkom. I løpet av kort tid raste grunnen i et boligområde, hus ble knust til
pinneved og begravet i kald leire. Jeg tenkte på egen passivitet ved det lille
skjelvet her, og på hvordan det hadde gått om skjelvet hadde vært alvorligere.
Det er til å grøsse av. Samtidig, da det brakte løs i Christchurch i varte ikke
skjelvet i mer enn ti sekunder. Da er det jo fint lite en kan gjøre. Når jeg
snakker med folk her virker det som det er innstillinga. Du kan ikke bo i NZ
uten å være forberedt på det. Men heldigvis er det som regel harmløst. Sender
varme tanker til alle som er berørt hjemme. Det er virkelig hjerteskjærende å lese om.
Nyåret har heldigvis vært rolig her. Det er rett og slett et godt, nytt år. Tidvis skinner sola, og selv på vindfulle dager er ofte på tur til strender eller parker. Ungene har fått bodyboards til jul av bestefar, og fryder seg i det femten grader «varme» vannet. Lars og jeg kan styre oss, men er tidvis uti for en dupp. Det er kaldt! Det smarteste vi pakket med oss hjemmefra var våtdrakter til jentene, vi førtiser kjenner vi gjerne kunne hatt en selv også. Egentlig har desember vært omtrent som juli i Norge, altså med forventning om full sommer, men i realiteten relativt kaldt og vått. Nå som januar er godt i gang er det mer som august, nå er vi over oss over hvor deilig og varmt det er i mange minutter om gangen. Jeg har til og med solt meg to ganger (godt marinert med faktor femti), og den ene gangen frøs jeg ikke engang. Digg! Marion har forøvrig fått av seg skinna hun hadde på den brekte armen, men siden det var brudd i begge beina har hun fått forbud mot å falle i to måneder fra skinna gikk av, siden nytt fall kan gi mer komplisert brudd. Det betyr ingen klatring eller trampolinehopping, men bading er heldigvis innafor. Godt å endelig kunne bevege seg skikkelig igjen for ninjaen vår!
Ellers har vi brukt jula til å utforske nærområdene. Vi har bl.a.
vært i Rivendell, stedet hvor Ringenes brorskap ble dannet (jepp, it's a
place!). Dessverre står ikke noen av kulissene fra filmen lenger, men det er
ulike plaketter som viser hvor og hvordan settet ble bygd opp, og det var
uansett et område med gode vibber.
Vi har også gått fotturen Pinnacles Track i Wairarapa,
stedet Aragorn, Legolas og Gimli samlet dødehæren. Episk natur! Og skikkelig
røft terreng, svært bratt både opp og ned og opp og ned igjen. Ungene lot seg
motivere gjennom muntlig gjenfortelling av ulike slagscener fra LOTR, før vi
gikk over til å leke at vi var et eget fellesskap med dverger, hobbitter, alver
og magikere som prøvde å redde området fra en gigantisk giftig slange. Vi går
generelt få turer som ikke involverer fantastisk rollelek. Det funker faktisk
bedre enn popcorn og kjeks! Vi slutter heller ikke å la oss imponere over hvor heftig
naturen er her, og hvor godt tilrettelagt det er for fotturer her.
Samme dag kjørte vi ned til Nordøyas sørligste punkt, Cape
Pallister. Høydepunktet her var å se alle de feite selene som lå og sløva
mellom steinene på stranda. De så ut som gigantiske, levende pølser, og jeg
skjønner godt at de var fristende bytte for både grønlendere og kolonifolk. Det
sagt, jeg har bare spist kjøtt ved tre måltider siden jeg kom til NZ. Det er
mye, mye lettere å leve vegetarisk her enn hjemme! Det er godt utvalg av ulike
osteprodukter, soyaprodukter og andre kjøttalternativer i alle matbutikker, og
på alle restauranter og kafeer er det godt utvalg av kjøttfrie retter.
Angivelig er ti prosent av befolkningen i NZ vegetarianere eller lever nærmest
kjøttfritt. Prosjektet mitt er å være flexitarianer her, som betyr at jeg
spiser det folk serverer, men ikke kjøper kjøtt selv. Det går hittil overraskende
greit, selv om jeg innvilget meg et unntak for å smake kjøtt som var tilberedt gjennom hāngi, maori røyketeknikk, på
nyttårsaften. Generelt er miljøfokuset høyere her enn hjemme. Over halve befolkningen oppgir å være begymret for klimaendringene, og enda flere er bekymret for plastforsøpling. Det finnes f.eks.
ikke plastposer i butikkene, og det er langt mer offentlig fokus på økologi. Og
det selv om jeg bor i MDG-byen Oslo. Vi har en vei å gå.
Det er fortsatt tre uker igjen av sommerferien her, men
denne uken har sommerklubbene åpnet, og barna har vært på Kelly Club, skolens
svar på et privat AKS / SFO. Ungene starta ganske lunkne, det er få barn der og
det er krevende å få med seg hva som skjer, men de ble stadig mer positive i
løpet av uka, så det lover jo bra. På jobb er det enda tommere. Lars sitt bygg
er så tomt at det ikke engang har blitt låst opp. Jeg har fått tilgang til mitt
bygg via nøkkelkort, men har sittet der i ensom majestet. Til gjengjeld har jeg
hatt flere lange samtaler med sikkerhetsvakten Adam, som raust og entusiastisk
forsøker å forklare meg ulike sammenhenger mellom religion og samfunn. Hadde
det vært hjemme ville jeg glatt kalt det mansplaining, her er jeg mer velvillig
innstilt og kaller det empiri. Ikke minst er det morsomt å kjenne på hvordan
livet som utadvendt må være, jeg pleier normalt sett ikke å bli kjent med
sikkerhetsvaktene på huset, i alle fall ikke såpass i dybden at jeg kjenner til
sleksthistorien og den religiøse overbevisningen deres. Interessant! Vi skal ha
en uke til med jobb nå, før vi tar to uker ferie og utforsker Sørøya med bobil.
Enn så lenge har også hverdagen mange ferieelementer, vi er stadig på nye strender, øyer, museum, lekeplasser og kafeer. Vi føles også virkelig priviligerte. Det var innmari slitsomt å komme oss hit, men nå er det verdt det til gangs! Håper dere der hjemme ikke slutter å være glade i oss likevel!