Kontinuitet og brudd

La oss spole en drøy uke tilbake og fortelle om jentenes første skoledag. Det var litt av en dag! Vi møtte opp på kontoret, spente og fem minutter tidlig. Vi ble vinket inn av blide folk som ønsket oss velkommen til Kelburn Normal School! Digresjon 1: Normal school handler ikke om at skolen er så innmari vanlig, men at den skal være normsettende! Det er rett under 30 normal schools i New Zealand, og de samarbeider med universiteter og hverandre. Det hadde visst mer å si før, men de bærer nå navnet med stolthet allikevel. Digresjon slutt.

Vi foreldre ble med opp på et lite rom der vi fikk en introduksjon fra Mrs. Clark, den internasjonale kontakten. Barna fikk en tegnebok de kunne fargelegge i hvis de ikke skjønte hva som skjedde i timene, vi voksne lærte litt om hverdagen på skolen, og vi alle måtte øve på jordskjelvposisjon (hendene over hodet, kryp sammen, helst under et bord, og hold fast).

Barna fikk en buddy, en klassevenn som skulle passe spesielt på dem. Søte, snille jenter som smilte sjenert og hjelpsomt til disse nye norske barna. Noen forsøksvise ord for å finne ut hvor mye felles språk de har, før de løper avgårde. 

Så forlot vi barna i disse nye menneskenes varetekt... Litt skummelt, men det druknet raskt i en overveldende følelse av FRIHEEEET! Jadda. Nå hadde det gått omtrent 5 uker med minimalt med voksentid. Så vi svinset nedover gata, og rett inn på nærmeste kafé med espressomaskin. Voksentid!

Vi tuslet nedover mot campus. Vi så oss om, og nøt å være i voksenomgivelser. Fine cafeer, studenter, god bokhandel... Deilig! Etter lønsj møtte vi Bronwyn, Ragnhilds kontakt på utdanningsskolen. En veldig hyggelig dame som ikke egentlig har grenser for hjelpsomhet.

Men så - en melding på telefonen. Petra hoster, sier skolen. Dere må komme umiddelbart og hente henne! Meldingen har allerede ligget der en halvtimes tid. Vi spurter oppover bakkene og kommer heseblesende inn på kontoret, hvor Petra sitter, modig og forvirret. Vi vet jo at Petra hoster litt, vi var jo i superisolasjon på grunn av det. Men hun er jo ellers frisk, så vi hadde egentlig glemt det litt. De to testene og vurderingene til legen og sykepleierne på karantenehotellet er ikke nok. Vi må finne en lege som kan erklære Petra skolefrisk og vurdere om hun må testes på nytt. Men vi har jo ingen fastlege, og tiden går. Vi finner ut at det eneste vi har muligheten til, er å dra på legevakten på kvelden. Så Lars og Petra tar Uber ned gjennom sentrum. Hvis New Zealand er et sted som virker normalt sammenlignet med resten av verden, kan vi love at de har covid på hjernen på legevakta. Vi ble tatt i mot med beskyttelsesdrakter og masker og øyebeskyttere og det hele. Etter gode 90 minutter med ulik venting, er resultatet en ny koronatest opp i nesa, gråtende Petra, hjelpsom farmor gir støtte pr WhatsApp... Mens vi venter tikker følgende beskjed inn på Lars sin mobil.

"Marion har kanskje brukket armen".

Hæ? Seriøst? Det er seriøst. Marion klatret i et tre, skulle hoppe ned, men mistet fotfeste i det hun skulle hoppe. 2 meter fall, var det på nakken? Nei. Heldigvis klarte hun å ta seg for med armen. Men det gjør åpenbart ordentlig vondt. Så vondt har vi ikke sett Marion ha det før. En bil stanser, og en mann som presenterer som ett eller annet i helsevesenet sier han så fallet, ser på Marion og sier at dette kan være en brukket arm. Denne jenta må på sykehus!

Digresjon 2: Det er kanskje litt flaut, men hele dagen før og denne dagen har Lars og Ragnhild brukt adskillig energi på å le litt av at skolen og folk i New Zealand virker så forsiktige med å la barna klatre i trær. Vi har tatt opp saken med rektor, med den internasjonale kontakten, med de vi bor hos og med alle som vil høre, egentlig. Morsomme refleksjoner om nasjonale forskjeller i barnekultur tenkte vi. Når Ragnhild og Marion går ut for å klatre er det nærmest demonstrativt. Hvordan skal en niåring kunne bli ninja om hun ikke klatrer regelmessig i trær lissom? BAM. Rett tilbake i fletta!

Lars kommer hjem i det Ragnhild er på vei til sykehuset med Marion som har fått ispose og fatle på armen. Siden Lars er statsborgeren i familien bytter vi barn, og Lars får dermed med barn nummer to på sykehuset etter å ha returnert med barn nummer en fra legevakta. Vi kjenner det er ganske greit vi ikke har flere barn akkurat nå...  Vi går gjennom tre screeninger (men det går ganske fort, altså) før vi blir loset inn til barnedelen av Emergency Department. Digresjon 3: Dette er sykehuset der oldefaren til Marion og Petra jobbet for 80-90 år siden!

Der blir hun satt på en sykeseng, raskt sjekket ut før hun får smertestillende og blir satt i røntgenkø. Bak gardinene rundt oss er det andre barn som har vondt. En hylende baby med en syngende mor. En annen mor som overhørte oss forklare hva som skjedde til sykepleieren og som utbryter at akkurat det samme skjedde med hennes sønn! Godt å høre at det ikke bare er gærninger fra nord som driver med slikt.

En liten time senere er vi inne hos røntgenbildet. Marion er modig, og finner et lyspunkt i det hele. Hun får kjøre rullestol! Yeah! Men au. Å vri på armen for å få de beste vinklende gjør vondt. Til slutt får de gode nok bilder, og vi ruller tilbake til sykesenga som er stasjonen vår. Det tar lang tid før legen kommer. Lang tid. Smertestillende slår inn, og Marion får det litt bedre. Til slutt kommer legen. Hun forklarer at jo, armen er brukket. De to beina i underarmen, rett over håndleddet på venstre hånd, har begge fått det som heter "buckle fracture". Såvidt jeg forstår innebærer det at beinvevet er krønsja litt sammen og buler ut, slik at knokkelen fremstår klumpete. De gode nyhetene er at dette ikke er kompliserte brudd. De pleier å være bra igjen etter noen uker. Marion får en skinne på armen, en god dose smertestillende, beskjed om at vi blir innkalt til oppfølging om 3-4 uker, og at skinna må være på hele døgnet frem til da. Så må vi regne med like lenge med å ta det litt rolig for å ikke slå opp skaden.

Så er det å kjøre uber tilbake hjem. Vi konkluderer med at Marion strengt tatt var en super ninja som klarte å lande på armen istedenfor nakken. Neste gang blir det beina!  

Første skoledag ble heftig. Andre skoledag ble begge hjemme. Utpå kvelden fikk vi negativ koronatestresultater for Petra (selvfølgelig), og Marions arm gjør vondt, men ikke såååå vondt. Torsdag morgen tropper de modige opp for andre skoledag. Det skulle vært tredje. Vi håper det går smoothere fra nå av. Nå som en uke har gått har hverdagen blitt mer normal, men det er jo litt synd med Marion sin arm, da. Uten så mye engelsk er jo evnen til å klatre og turne og slå hjul god lekevaluta som hun ikke får brukt. Vi syns de er noen helter som står på i en ny og nå ekstra krevende situasjon. De blir kjent med folk, det virker som om barn og voksne er snille mot dem. Men det må jo være slitsomt å være på bortebane, slite med å lære språket - og atpåtil måtte være hjemme dag 2 på grunn av enten brukket arm eller en hoste som frembringer skolens smitteangst

Heldigvis blir dagene bedre. Vi kommer tilbake med mer! Og de som heller vil høre om utdanningspolitikk enn familieliv i New Zealand kan lese Ragnhilds første faglige refleksjoner fra turen her :)