Kulturuke

Ulturkuke. Tulkuruke. Det er i alle fall mye kultur på ei uke! En salig blanding av kjent og ukjent. Sist vi reiste var i Tunisia, da skjønte vi ingenting og var helt avhengig av tolking og guiding fra våre arabisk- og fransksnakkende slektninger. Til sammenlikning er det innmari behagelig at alle snakker engelsk her, at vi ser ut som vi kunne vært locals, og at systemene her er relativt like. Likevel er det stadig ting som forundrer og forvirrer. Sola står i nord. Bilene kjører i feil retning. Folk vi møter for første gang hilser ved å klemme. Det står fungerende telefonkiosker overalt i sentrum, offentlige toaletter er gratis, og det er fortsatt butikker som driver videoutleie. En kan bli satt ut av mindre.

I dag var Ragnhild og jentene i den lokale svømmehallen. Ikke spesielt imponerende, omtrent som hallen på Furuset, bortsett fra at badevaktene var strengere og at ingen barn plaska eller hoppa bananas rundt. Nei, ungene som var der satt pent på rekker og ventet på tur, og når de svømte var jammen det på rekke også. I garderobene var det ikke dusjeplikt, og få sprada nakne rundt. Tvungen nakendusjing før bading er helt klart en integrert del av vår kultur, så dette var pussig. Det var derimot flere som sang i garderoben, så det sto ikke på sjenansen. «Det er jo ikke så rart at de synger i garderoben siden de ikke dusjer og kan synge i dusjen», konstaterte et av barna.

I motsetning til svømmehallen var skolen veldig imponerende. Vi ble tatt imot av trivelig og pratsom rektor som åpenbart var stolt av skolen sin. Rommene var delt inn i ulike soner, og det var fascinerende å se hvor sømløst det så ut til å fungere. Noen barn lå på gulvet og løste mattestykker, noen vandret rundt, noen tegna, noen leste, og noen satt i sirkel og hørte på en lærer. En par elever hadde undervisning på instrumentene sine, vi så ei som spilte fløyte og en som spilte gitar. Musikkundervisningen er privat, men skjer i skoletiden. De tenker ikke at barna går glipp av noe, de erstatter bare en læringsaktivitet med en annen. Skolen hadde også band, de øvde under rektors kontor. «Skikkelig flinke!», skrøt han, «med tanke på at de er 10 - 12 år». Og det hørtes ut som at han mente det. Marion sin klasse skal dessuten sette opp en opera, samt dra på tre dagers leirskole med telt og overnatting under åpen himmel til våren. Mye som skal skje, altså! 

Det var virkelig påfallende hvor rolig stemning det var på skolen med tanke på hvor mye som skjedde og hvor frie elevene virket. Igjen kom kloke ord fra ungene: «det er jo mye bedre å ligge på gulvet å løse matte enn å sitte på stoler og gjøre det samme som alle andre, og barn som kjeder seg bråker mer». Blir spennende å se hvordan de opplever dette etter hvert. Rektor skrøt videre av at de i liten grad hadde prøver, og i liten grad påla barna lekser. Han begrunnet dette både etisk og forskningsmessig, tenk hvor lite mestringsskapende prøver er, og hvor stressende lekser kan være. Nei, de støtta seg på forskning og anbefalte alle foreldre å tilrettelegge for lesing og regning, men utover det mente de ungene hadde gjort nok når de hadde deltatt i oppgavene på skolen. «Play a game instead!», foreslo rektor. Både barn og voksne gliste fra øre til øre. Ikke alt var forskningsbasert dog. Da vi fikk info om dagsplanen var «Morning tea» et av punktene. Vi lurte på om ungene faktisk skulle drikke te. Nope, det var egentlig leketid, men lærerne trengte en tjueminutters pause for å drikke kaffe, var svaret. Hørtes klokt ut. Oppsummert virket det som barna hadde mye mer frihet enn hva vi er vant til hjemmefra, men kanskje også mere ansvar. Og noen ting var de mer strenge på, som at lærerne tiltales med etternavn. Ja, relasjonen mellom lærer og elev må holdes formell, mente rektor. Det så ikke ut til å legge en demper på varmen, men kanskje hjelper det for å holde disiplinen? Gleder oss til å bli bedre kjent med dette systemet!

I morgen er første hele skoledag, det er både skummelt og spennende for de to som skal i ilden. Til nå har vi brukt dagene til å bli kjent med byen, og til å møte familie. Vi bor jo hos slekt, så når de får besøk får vi utfordret våre ordforråd for slektsskap. På lørdag møtte vi Lars sin mor sin fetter med kone. Om noen har et ord for dette på norsk, og evt. for deres relasjon med våre barn, så del gjerne! Uavhengig av terminologi, Donald hadde trivelig lesestund med ungene (våre + firemenningene), og Cariad engasjerte alle med memospill. Ordentlig hyggelig!

Senere på dagen møtte vi Lars sin fetter Richard med familie - og ikke minst hunder. To schvære mynder og en dirrende greyhound. Hundene var veldig ivrige og nysgjerrige da vi kom, det var rene virvelvinden av snuter, pels og bein, men så, etter ti minutter med intens hilsing sovna alle hundene. Mynder er low-energy dogs, lærte vi. Ligger stort sett og sover, og har noen raptuser innimellom. Fascinerende. Ellers så vi flere sauer, kyr og en kanin, fikk servert deilig mat og nydelig dessert av superbakende tremenning, og fikk gode tips til hva vi bør utforske fremover.

Høyt oppe på lista var naturreservatet Zealandia. Her snakker vi serious safe space for dyr og fugler. Et stort landområde gjerdet inn med spissfindige gjerder som skal holde dyr som rotter, pungrotter, katter, pinnsvinn, harer og hjortedyr utenfor, slik at de dyrene som bodde på New Zealand før menneskene kom skal få sjansen til å leve i fred. Svært mange arter har allerede blitt utryddet, Zealandia er et forsøk på å bøte på skadene. Vi møtte opp like før solnedgang for en guidet tur, og fikk en opplevelse utenom det vanlige. Hvis noen av dere noensinne skal til New Zealand er dette virkelig en tur verdt å ta. Vi vandret rundt i skumringen utstyrt med lommelykter med rødt lys og under kyndig guiding av en svært kunnskapsrik guide. «Det er jo som å være i et naturprogram» utbrøt barna. Vi fikk pekt ut ulike tresorter og bregner, fikk studere pinnedyr og digre insekter, så øgler som har sett omtrent like ut i - what - 130 millioner år (?) bevege seg sakte rundt, og ikke minst, til vår store henrykkelse så vi både Kiwi og Morpork. Ingen av delene krever noen forklaring for de innforståtte, men Kiwi er altså mer enn en frukt, det er en snål tjukkas av en fugl som ikke har vinger, og som derfor er helt udugelig til å overleve i en verden med pattedyr som liker en saftig fuglejafs. Men slike fantes altså ikke før menneskene brakte de med seg hit. Nå er derimot fuglene helt avhengig av beskyttelse. Blant de fascinerende faktaene vi fikk om fuglen var at de har den største egg til kroppsrate blant fugler. Å presse ut et egg av en Kiwi tilsvarer omtrent å presse ut en seksåring av en menneskekvinne, hevdet guiden. Det gjorde inntrykk. Det er ikke sikkert det er derfor, men Kiwi er i alle fall nasjonalfuglen til New Zealand, og folka som bor her kaller seg kiwier. Likevel er fuglen sjelden å se, og i følge guiden vår var det første gang han så den på kveldstur i løpet av sine åtte år som guide i parken. Vanligvis må en snike rundt lenger ut på natta. Flaks! Å se en Morpork er derimot primært morsomt for folk som enten har dilla på ugler eller på Terry Pratchett. Siden det til sammen dekket alle i familien var det skikkelig stas.

Vi har også vært på supermuseet Te Papa. Dere vi kjenner i formidlingsbransjen burde sjekke det ut, fantastisk sted! Vi var der vel i fire timer på fredag, og skal helt klart tilbake igjen. Blant tingene som gjorde mest inntrykk var den helhetlige estetiske profilen, alle de kule formidlingsformene og interaktive dupedittene, den enormt store blekkspruten som lå i en glassmonter og desintegrerte, simuleringen av jordskjelv, og at det var tilrettelagt for at de lumbagolidende i gruppen kunne legge seg ned og ta en strekk innimellom. Ragnhild kom seg knapt til Maoriutstillingene, så her er det mye igjen å utforske. 

Vi kjenner skikkelig på at vi har gullhår som har kunnet dra hit midt i den hersens pandemien. Det er allerede verdt utviklingen av grå hår i karanteneperioden! Stay tuned, vi tar vår oppdrag om sladder, folkeopplysning og misunnelseskapning på alvor!