Livets harde skole og fine fritid

I morgen er siste skoledag her til lands før de går inn i årets lengste ferie: skolefri til begynnelsen av februar. Vi har riktignok booka jentene inn på det vi kan av ferieklubber, vi voksne begynner å bli litt stressa over at arbeidsdagene kan bli... la oss kalle det alternative her og trenger å få tikka inn mere skrive- og lesetid. Men det er klart, grensene mellom jobb og fritid er mer utflytende her enn hjemme for både store og små. Og vi føler alle vi er på høygir læringsmessig, med de opp- og nedturene det inkluderer.

På skolen fikk barna i oppgave å oppsummere hva de har lært i år, og jeg har fått lov å dele Marions uttrykksfulle oppsummering. Jeg synes, selvfølgelig helt uhildet, at det var en rørende nydelig besvarelse. Å bytte land er ganske hardcore, og selv om det er tøft tenker jeg at den ryggsekken virkelig vil være verdt å bære på sikt. Det å ha kjent på følelsen av det utrygge og annerledes gir også en helt annen forståelse av hvor privilegerte vi faktisk er. Kjenner veldig på kontrasten mellom vår reise og fortellingene som fyller feeden vår nå om barna som blir sparka ut fra Norge og sendes nærmest alene til usikre fremtider på steder de hverken har familie eller tilknytning. Det er skammelig, og det blir enda nærmere i møte med egne ungers hjemlengsel. 

Marion begynner å få tak på engelsken, mens Petra som er halvannet år yngre fortsatt synes det er ganske vanskelig. Men i dag har Petra vært med sin første venn hjem, det er et stort gjennombrudd! Og heldigvis har Petra en helt fantastisk fantasi, og kan ta litt fri fra dumme New Zealand de ettermiddagene hun kommer hjem etter skolen og ikke har venner i nærheten. Vi leker og leker, og er stadig ute på nye eventyr i rollen som dverger, hobbiter, alver og warlocks. En av de store bonusene med å være her er i grunn at vi har så mye tid sammen som familie. Men både store og små savner familie og venner hjemme, selv om vi har flotte folk rundt oss her også, og selv om vi har masse kule opplevelser.

Men livets harde skole til side, la oss fokusere litt mer på oppturene: Siden barna må lære engelsk virket det som en god ide å bestille en guidet tur på Weta workshop, spesialeffektmakeriet bak filmer som Ringenes herre, Hobbiten og Narnia. Ok, det var kanskje et vikarierende motiv, vi dro dit fordi Lars og jeg begge var ivrige som to retrievere som endelig får tilgang til pølseboden. Du og du så kult for en nerdegjeng som oss! Vi lesefortalte Hobbitten for ungene for første gang for tre år siden, og har siden brukt Ringens herre som verbal bensin på en rekke fotturer med familien. Nå har vi hørt gjennom Hobbiten sammen på lydbok igjen, og Lars er i gang med høytlesning av Ringens herre. Selv om ungene er for små til å se filmene enda, er de godt nok inne i Tolkiens verden til å ha glede av å se figurer fra fortellingene, og de har sett nok andre filmer til at det var spennende å se hvordan spesialeffekter lages. Vi fikk se og ta på masse stæsj (det meste fikk vi ikke ta bilde av grunnet copyrights), fikk en demo av hvordan de lager modeller med utgangspunkt i aluminiumsfolie, og Petra fikk til og med beholde hodeskallen som sfx-designer Warren Beaton krønsja sammen på stedet. HELDIG! 

Ellers er det stadig nye opplevelser. Lars sin fetter Richard og kona Anya har tatt oss med på turer til ulike strender, naturreservat og utkikkspunkt. Flotte turer i seg selv, men ekstra hyggelig å få slektninger på kjøpet. Morsomt å bli med på den faste strandaktiviteten deres med å kaste stein på pinner,  spennende å høre Anya fortelle om lokale planter, mens jeg med skrekkblandet interesse hører Richards entusiastiske utlegninger om hvordan ulike krisescenarier kan ramme Wellington, hvor langt vi må løpe hvis det kommer en tsunami her eller der, eller hvordan de simulerer strømbrudd eller ødeleggelse av veinettet (det er jobben hans å finne ut av og organisere slikt altså). På den søtere siden har vi gleden av jentenes tremenning Evas fantastiske kokkekunster. Etter å ha uttrykt turistisk begeistring for is med den særegne lokale søtsaken hockey pokey tok hun til og med jentene med på å lage hokey pokey med dem. Stas! 

Vi har også hatt noen ettermiddager på strander i byen etter skoletid. Været her er akkurat så gufsete at når sola virkelig skinner og det ikke er for mye vind må vi gripe sjansen til å få noe ut av at det teknisk sett er sommer her. For det er det jo. Og byen har en rekke fantastiske strender, ganske ulike i hva de har å by på, noen med masse skjell, andre med snåle steinformasjoner, noen med finkornet sand og mange med ville bølger. Byen kalles ikke Windy Wellington uten grunn. På skolen er det obligatorisk med solhatt, men allerede etter første dag måtte vi skaffe nytt sett, for de jentene hadde blåste stadig av. De fleste dagene byr på mange årstider på en gang,  det skifter fort fra ni til nitten grader. På grunn av all vinden føles det sjelden veldig varmt, men siden det knapt er fungerende ozonlag over landet må vi dynke oss i solfaktor femti selv på overskyede dager. Her er ikke det å være solbrun et tegn på å at du har vært aktiv eller avslappa, men et tegn på at du er uansvarlig. Men det er likevel deilig å kjenne sol på huden i en tid som er så mørk hjemme (sorry folkens).

I helga utvidet vi utforskingsradiusen vår og dro til Tunnel Gully. Området er kjent for de nedlagte jernbanetunnelene sine, og vi fikk tikket av gange gjennom en før vi svingte opp gjennom den frodige og utrolige tette skogen. Palmer, lianer, buskas og bregner, en fascinerende annerledes flora enn hjemme. Veldig gøy. Ellers minner New Zealand om Norge i den forstand at det er svært velutbygde løypenett for fotturer her. De er strengt tatt enda mer tilrettelagte enn hjemme, med en rekke broer og tydeligere oppbygging, men så vokser også naturen enda tettere og heftigere, så uten tilrettelegging er det skikkelig krevende å brøyte seg gjennom. Vi tok oss en liten avstikker dog, og følte oss som skikkelig eventyrere.

På ettermiddagen kjørte vi til Te Rakau hvor vi hadde booka overnatting for natta. Stor stas for ungene å kose med terriern Tom, og å mate grisen Gordon, eselet Ruby, sauene Barbara, Barney og Kelly, geitene Frosty Boy og Fudge, samt de navnløse, kjøttetende ålene som svømte synlig i vannskorpa mens de glefset i seg pølsebiter vi slapp i dammen på området (denne gangen hørte barna på oss da vi ba dem være forsiktige på brygga gitt). Vi ble vist rundt av bonden Dougal, en gammel kar som etter hjerteoperasjon måtte nedskalere arbeidet på gården og heller tjene penger på å ha turister på overnatting. Han kunne ikke lenger klippe sauene selv, men han skilte fortsatt mellom husdyrene sine (de som hadde navn) og de dyrene som ble holdt for ull og slakt. Selve overnattingen var i en ombygd togvogn som var så hillbilly at vi middelklassefolk ble rent begeistret. Skikkelig kul estetikk! Kjøkken var i ene halvdelen av traktorgarasjen, og stua var ute på tunet. Her hadde bonden gjort i stand så vi lett kunne tenne bål under den fantastiske stjernehimmelen da ungene endelig hadde sovna i togvogna. Legger det inn i minneboka.

På bildet: Familien, hønene (til høyre) og egget (holdt av barna). Egget kom sist. 

Det føles lettere surrealistisk at det snart er jul, men det er det altså. Varme tanker til alle dere der hjemme (eller hvor nå dere er)!