Nye utfordringer

Ajajaj. Nå som enden var i syne! ... Som trofaste lesere vet, har jentene ikke sovet i senger. Marion har sovet i skapet, som en ekte Harry Potter, mens Petra har sovet i et supertelt på bakken. Dessverre hoster Petra litt, særlig om morgenen. Vi tror det er fordi hun sover mer eller mindre på vegg-til-vegg-teppet, som jo ikke kan støvsuges mens vi er her. Støv. Ulumskheter. Kanskje en liten forkjølelse. Men ikke koronavirus, det er vi faktisk ikke redde for omstendighetene tatt i betraktning.

Vi har sagt i fra om dette på den daglige helsesjekken de siste fem-seks dagene, men i dag kom det en ny sykepleier til hotellet. Hun så det litt annerledes enn staben som var her, så nå er vi satt i isolasjon. Det betyr at de behandler oss som om vi har korona, selv om vi allerede har vært i karantene i ti dager og har en negativ test. Heldigvis har det ikke de største konsekvensene siden vi allerede har mange begrensninger, men vi ikke lenger får forlate rommet alene, og vi får ikke være på de samme uteområdene som andre gjester. Det betyr f.eks. at barna ikke får lov til å ta steget utenfor verandaen. De har derimot en liten gress-stripe vi kan besøke to ganger om dagen. For at vi skal gå dit må de nå rydde gangene og få militæret (!) til å eskortere oss. Det føles ganske absurd. 

Ragnhild hadde, etter mye om og men, fått booket et rom å jobbe i noen kvelder for å forberede seg til en konferanse. Først så det ut til at dette også røyk, men heldigvis fikk de ordnet det slik at hun kunne eskorteres dit og jobbe i kveld. Lars sin daglige løpetur måtte også bookes, eskorteres, og var nå på en gress-stripe 75 meter lang mellom hotellet og et gjerde med piggtråd. Denne løp han 112 ganger. Men han tror han så en død vulkan, da! Det er da noe.

Etter at sjokket la seg, og følelsen av motgang fikk tid til å sige inn og forbi, er det ikke sååå store endringer for oss. Ting må planlegges litt bedre, og følelsen av overvåkning er enda litt sterkere. Men militæret er nå søte, de la igjen et puslespill som trøstegave til Petra, og siden kom sykepleierne og ga henne plastelina. Og vi får fortsatt wienerbrød, croissanter, mandelkaker, blåbærpudding, sjokolademousse, karamellpudding og pannacotta som om sukker og fett var nøkkelen til å bekjempe viruset. På listen over absurde opplevelser står nå at barna sier nei takk til dessert, det begynner å bli litt mye for dem. Dette er i sannhet endetider.  

I morgen skal vi ha covid-test nr 2. Så, når resultatene kommer, kan vi dra... hvis vi alle er symptomfrie. Akkurat nå er jo ikke alle det. Hvis resultatene er negative, men Petra fortsatt hoster, må hun møte en lege for å få en vurdering på om hun / vi får slippe ut. Det er altså ikke gitt at fjorten dagers karantene og to negative tester er nok til å avstresse smittevernsregimet her. Forhåpentligvis slutter hun å hoste (vi har bygd et nytt telt oppi senga så hun ikke skal ligge på gulvteppet), men hvis ikke, håper vi hun får en legetime raskest mulig og at avreisen vår ikke blir utsatt. Det ville vært surt!

Mere bad news. Ragnhild sliter med lumbago. Ungene har hjemlengsel. Det skal regne fremover. Demokratiet i verdens ledende supermakt slår sprekker. Slik går nu dagan. Vi gleder oss til frihet og sender mentale poststemmer til Pennsylvania.