Where students learn creatively and strive for excellence

Knekt arm og hoste ingen hindring, barna har blitt med i hvert sitt kor på skolen, og nå har vi vært på skolekonsert. Det var en svært uventet opplevelse, så nå må jeg dele noen refleksjoner før sjokket har lagt seg og jeg venner meg til den nye hverdagen. La meg først gi dere en liten smakebit, hør på dette, her drar grunnskolebarna i gang med Pachelbels kammermusikkverk Kanon i D-dur: 

Skolen til jentene, Kelburn Normal School, er en offentlig barneskole med unger i alderen 5 - 13 år, og skoleinntaket er basert på nærskoleprinsippet. Det begrenser ikke ambisjonene. Slagordet for skolen er "Where students learn creatively and strive for excellence preparing for life long learning. Kia auaha te ako a ngā ākonga me te whai i te iti kahurangi mō te akoranga tūroa". På skolekonserten fikk vi virkelig oppleve at dette var mer enn tomme ord. «Hvordan går det an?» sa vi til hverandre der vi satt målløse på bakerste rad. Vi er vant til sjarmerende skoleavslutninger, og undertegnede (som i dag er Ragnhild) tørker stadig tårene når skolebarna hjemme synger halvfalskt i kor. Men dette var jo rett og slett vakkert på flere nivå enn det inderlige.

Så hvordan får de det til? En fascinerende forskjell mellom Norge og New Zealand er at skolene står langt friere i hvordan de organiserer undervisningen sin, både når det kommer til form og innhold. Kelburns profil preges av sterk vektlegging av det kreative, samt en tydelig integrering av maori språk og kultur. Skolen åpner 8.30 hver morgen, men den obligatoriske undervisningen begynner ikke før fem på ni. I mellomtiden, samt i de daglige lange friminuttene, kan elevene velge å delta i ulike aktiviter, blant annet kapa haka-grupper, kodeklubb, sjakk, sport, orkesterøvinger og ulike kor. Skolen har to aldersinndelte kor, Tupu for de yngste (her har Petra blitt med) og Piccolo for de eldste (hvor Marion har joina). I tillegg har skolen prestisjekoret Lyrica som kun er for elever fra femte klasse og oppover, og hvor det gjøres utsiling gjennom opptaksprøver. Alle korene dirigeres av profesjonelle dirigenter, og elever fra Lyrica hjelper til i de øvrige korene, både med å stille opp de yngre barna, og med å hjelpe dem med å holde stemmene. På konserten fikk dessuten en av de eldste elevene prøve seg som dirigent på et av numrene, og flere hadde solistpartier som faktisk var skikkelig fine å høre på.

Rektor forteller i det ukentlige skolebrevet sitt at de jobber mye med tuakana teina, at eldre barn tar rollen som forbilder og hjelper yngre eller mer uerfarne barn med ulike oppgaver. «It is delightful to see this in action and you can see the natural leadership and aroha come through from the older children, as they guide and support the younger tamariki through to the end of the task.", skriver rektor. Marion bekrefter læreeffekten. Etter bare tre uker på skolen står hun foran publikum og synger flerstemt latin av full hals. Vi vet jo at jenta er glad i sang, men også at det kan være krevende for henne å følge en melodi. Men her i koret står hun alltid ved siden av et eldre barn som holder stemmen tydelig, forteller hun, og da klarer hun å slenge seg på. Det er helt tydelig at det gir både høy mestringsfølelse og genuin musikkglede å være med på noe mer avansert musikalsk enn hun er vant til. Hun er allerede skeptisk til å dra hjem igjen, hun må være her lenger så hun kan gå opp i level musikalsk! Lærerne er også tydelige forbilder. På konserten bidro de med solonummer på gitar, piano, sang og fløyte mellom barnas opptredener, og i samspill med dem. Vi er for så vidt godt vant til joviale lærere som byr på seg selv, men ikke med at musikklærere er profesjonelle fagpersoner på denne måten.

På den ene siden er det fremmed for oss at skolen driver med så åpenbar talentdyrking. Uka før vi kom var det ulike talentkonkurranser i musikk på skolen, og elevene får stadig muligheten til å vinne ulike priser. Det er konkurranser i sport og matlaging, i taleskriving og taleholding. Elevene får både priser for utøvelse og innsats, men ingen blir premiert for å delta alene. Det er uvant og også litt forfriskende. Vi er jo flaska opp med norsk sosialdemokrati hvor alle skal få lik spilletid uavhengig av evner, hvor tiåringer har hyllene fulle av diplomer, medaljer og pokaler, for det deles jo ut til alle etter ethvert stevne. Og i skolesammenheng er vi vant til at man både får og må bli med på alt. Samtidig virker det som skolen balanserer det å strebe mot utmerkethet med verdier vi kjenner oss mer igjen i. I talen etter konserten legger rektor stor vekt på samarbeidsaspektene og det harde arbeidet som ligger bak resultatet. Alles innsats spiller en rolle, vi vet alle hvor krevende det kan være å samarbeide med andre, men her ser vi også fruktene av det, sier rektor stolt. 

Vi ser også at differensieringen mellom elevene er mer uttalt enn hjemme. Det er mer fleksibelt hvilken alder barna har i de ulike klassene, og også innen hver enkelt klasse er det opplest og vedtatt at barna befinner seg på ulike steder på læringsstigen. Det er ikke meningen at alle skal beherske alt på samme vis, en må få utfordringer tilpasset egne muligheter. For våre unger som snakker relativt begrenset engelsk gjør det at de kan henge med i klassefellesskapet selv om de ikke alltid gjør det samme som resten av elevene. Lærerne er dessuten opptatt av at trygghet og trivsel kommer først, så når Petra har hatt vanskelige dager har hun fått tasse inn i gruppa til Marion og hektet seg på henne. Det er rørende og trygghetsskapende å høre for oss foreldre også. Klassen er uansett ofte delt opp i ulike konstellasjoner, og barna jobber med ulike prosjekter individuelt eller i små grupper. Dessuten danser de sammen hver dag, og har ulike kreative prosjekter. Videoen her er fra CPR-dansen, en dans flere skoler tydeligvis holder på med, og hvor klipp fra de ulike skolene deles ala Blime. Og jentene våre er med! 

Skoledagene er rett og slett ganske annerledes enn hjemme. Petra har hatt litt brøkregning på skolen, mens Marion mener de knapt gjør skoleting. Hun stortrives med å kunne ligge under et bord og forsvinne inn i en bok hun har valgt selv, men undrer seg også over hva barna egentlig lærer på skolen her. «Jeg føler at jeg ikke har lært så mye på denne skolen enda, bortsett fra engelsk da», sier hun. «Eller, ikke så mye lærdom for hodet. Men jeg har lært mye for livet». "Bare vent til etter jul, da blir det andre boller", smilte læreren hennes da jeg kommenterte det. 

Fra et foreldreperspektiv er det helt storartet. Og fascinerende nok gjør New Zealand og Norge det relativt likt på internasjonale sammenlikninger som PISA-testene. Vi koser oss veldig på Wellingtons solside, men ser også frem til å lære mer om hvordan det ser ut i skyggen her. Det er tydelig at vi bor i et område som vanskelig kan sammenliknes med Groruddalen, og at Kelburn er klart høyt oppe på alle områder av Bourdieus kapitaltermometer. En kollega som tidligere hadde bodd i et fattigere område utenfor Wellington fortalte om utbredt bruk av skammekrok på nærskolen, så det er grunn til å tro at skolen vi har ungene på her ikke er helt representativ. Vi vet lite om hvordan sosial ulikhet ser ut her, hvordan diagnoser settes og følges opp, eller hvordan de som faller fra forsøkes inkludert i samfunnet igjen. Uansett glad ungene er på et sted de trives, og blir spennende å lære mer om skolene her!

PS: opptak fra konserten (og andre konserter etc) ligger også delt på skolens offentlige nettsted, så tolket det som innafor å dele videre.